Anmeldelse: X-Men: Dark Phoenix

Begivenhetsløst og middelmådig.

X-Men filmene startet allerede tidlig på 2000-tallet med en innoverende pangstart innen superhelt-sjangeren. Dette er vel og merke åtte år før Marvel Studios satte inn støtet. Siden da har vi blitt presentert med tolv filmer innen X-Men universet, hvorav X-Men: Dark Phoenix er den tolvte.

X-Men for meg har alltid vært de superheltfilmene med den politiske undertonen, og temaer som «rase» og «tilhørighet i samfunnet» gav alltid det lille ekstra krydderet på det jeg fikk servert. Problemet her er at denne filmserien har sakte men sikkert utviklet seg til å bli et forvirrende og rotete univers grunnet en håndfull «Spin-Off’s» og «Reboots» som hadde som intensjon å starte med blanke ark, men som endte opp å velte malingspannet utover alt istedet.

X-Men: Dark Phoenix er 20th Century Fox sitt andre forsøk på å fortelle en av tegneserieverden sine mest respekterte og omfattende fortellinger, The Phoenix Saga, i filmformat. De prøvde med X-Men: The Last Stand (2006), en film som til dags dato er regnet av de fleste som en av de dårligste i havet av superheltfilmer. Dark Phoenix er nå helt klart den bedre av de to syntes jeg, men ikke bra nok til at den vil bli husket i lang tid fremover som noe annet enn en middelmådig superheltfilm innenfor filmens vide landskap.

Den mest åpenbare veggen som denne filmen møter er jo at 20th Century Fox er på vei til å gi tilbake rettighetene de har til å lage X-Men filmer tilbake til Disney og Marvel Studios. Denne erkjennelsen henger over denne filmen som en svart sky, og man føler at folkene både bak og foran kameraet ikke fikk muligheten til å utnytte denne versjonen av X-Men til sitte fulle potensiale.

Historien som blir fortalt trår i vante fotspor og tar aldri helt sjansen med å gi det lille ekstra. Dette er mest sannsynlig siste gang vi møter denne versjonen av X-Men (som vi har fulgt i fire filmer) og mitt håp er at vi nå lar disse karakterene hvile noen år. La Marvel Studios ta over roret når den tid kommer, og la de gjøre det de gjør best: Bygge univers!

Jeg ville helst prøve å la være og sammenligne denne filmen med Avengers: Endgame (2019), men det er rett og slett ikke til å unngå. Jeg føler at folkene bak denne filmen ville så veldig gjerne at dette skulle være X-Men sitt Endgame. Denne ideen kunne fungert hvis de enda hadde gitt The Pheonix Saga den tiden og kjærligheten en såpass omfattende historie fortjener. Istedet så blir vi møtt med forutsigbarhet og et middelmådig sluttresultat til noe som hadde potensiale til bli ganske fantastisk.

Det er forresten ikke bare Avengers: Endgame som kom til minne da jeg så denne filmen. Jeg la merke til en håndfull forskjellige scener som var tro kopier av scener fra tidligere superheltfilmer jeg har sett i nyere tid. Det var som om regissør Simon Kinberg har gått i superheltarkivet å plukket scener i hytt og vær. Om dette er gjort med intensjon eller ubevissthet aner jeg ikke, men dette var altfor tydelig og distraherende til å ikke nevnes.

Det som redder denne filmen for meg er faktisk Michael Fassbender. Hans karakterisering som Magneto har alltid vært et høydepunkt å se frem til i disse filmene, og det er ikke noe unntak her. Han er definitivt karakteren med mest patos og jeg kjenner at det er litt trist at dette kanskje er siste gang vi ser hans versjon av denne karakteren. Evan Peters sin Quicksilver er også et høydepunkt, selv om han ikke har så mye skjerm-tid i filmen.

Jennifer Lawrence har til nå hatt en veldig sentral rolle i disse filmene helt siden X-Men: First Class (2011), men i denne filmen så er det veldig tydelig at hun er ganske lei av å spille rollen som Mystique. Jeg hadde sikkert også blitt mektig lei hvis jeg måtte sitte i en sminkestol dag ut og dag inn i utallige timer.

Det resterende av skuespillet fungerer nokså greit fra både skurker og helter, men helhetlig så døde interessen min mer og mer jo nærmere slutten jeg kom grunnet en tredje akt som kun føles ut som noe man har sett før. Selv fra tittelkarakteren Jean Grey, spilt av Sophie Turner, så følte jeg at noe manglet. De begynte å hinte til en Dark Phoenix historie i X-Men-Apocalypse (2016), men to filmer var dessverre ikke nok til å gi disse karakterene og denne historien den verdige avskjeden de og den fortjente.

Som tidligere nevnt så vil rettighetene til X-Men nå returnere til sine rettmessige eiere, nemlig Marvel Studios. Så la oss være takknemlige for alle de bra X-Men filmene 20th Century Fox har gitt oss i årene som var. Vit at den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, og planene Marvel Studios har for X-Men er absolutt verdt å vente på.