Anmeldelse: Woman

Woman er et fint lite innblikk i kvinnelig identitet. Nøkkelord her er mangfold og feminisme, ting jeg setter stor pris på, men jeg føler formatet blir ensformig i lengden.

Regissørene Anastasia Mikova og Yann Arthus-Bertran har reist verden rundt for å intervjue ulike kvinner, som vi i denne filmen får se klipp fra. Og de er virkelig forskjellige; et bredt aldersspektrum er representert, samt nasjonaliteter, etnisiteter og religioner. Dette føles forfriskende og spennende – her får du sett og hørt fra kvinner i flere kulturer, og du ser mange likheter på tvers av landegrenser.

Og det er sterke fortellinger i filmen. Jeg kjenner på en kollektiv stolthet når jeg ser disse fantastiske menneskene få bemyndigelse gjennom sine vitnemål. De dekker temaer som kan oppleves som egne, sett fra et kvinnelig perspektiv, som det å være mor, kjønnsdiskriminering, forhold, sex, overgrep, og så videre. Narrativet hopper fra tema til tema litt for raskt for min smak – jeg skulle gjerne sett at de hviler ved hvert av disse og sagt noe dypere.

Men filmen er lang nok som den er. Det ensformige formatet tærer på tålmodigheten. Det mangler også en rød tråd her; jeg ønsker meg noe litt mer konkret å følge enn at “alle er kvinner”. Til tross for interessante og viktige historier mangler filmen en spenningskurve som kan gjøre det lettere å følge narrativet.

Budskapet i filmen er noe skjult, men det er til stede. Her har dokumentarskaperne valgt å fokusere mer på undertrykkelsen enn på friheten i det å være kvinne. Det viktigste de prøver å si er vel å lytte til kvinner som prøver å si noe, her menes sannsynligvis de som har overlevd en eller flere former for misbruk. Da er det også fint at overskuddet fra filmen går til å gi kvinner i verden utdanning.

Enkelheten i Woman er dens styrke og svakhet. Kvinneportrettene er fengende, samtidig som de ikke gjør noe bemerkelsesverdig visuelt sett. Det er fint å se på de ulike identitetene som vises på skjermen, men jeg klarer ikke knytte meg til noen av de – for det er så mange. Lydbildet gjør ikke stort ut av seg – selv om det til tider fremstår som litt pretensiøst, særlig mot slutten.

Jeg liker idéen bak Woman, altså å vise mange ulike kvinner og fortelle deres historie, men jeg føler ikke jeg sitter igjen med noe i etterkant. Jeg skulle gjerne sett mer av hver enkel person og blitt mer kjent med dem, men da går man vekk fra selve konseptet i seg selv. Og kanskje er det like greit. Filmen føles ikke så mektig som jeg skulle ønske, men så er vi kvinner kanskje bare mennesker, vi og.

Her får du ikke så høy underholdningsverdi, men likevel et viktig og fint blikk på identitet. Og til tross for at filmen mangler plot, er det ganske engasjerende å se likhetene mellom kvinner fra ulike deler av verden – og hvilke mønstre som går igjen.