Anmeldelse: Winchester – House of Ghosts

Selv ikke Helen Mirren klarer å berge en middelmådig film.

Winchester – House of Ghosts er kjedelig skrekkfilm-pastisj på sitt mest uinteressante.

Winchester – House of Ghosts er en overnaturlig grøsserfilm regissert av Spierig-brødrene som nylig stod for Jigsaw, en reboot av Saw-universet.

Michael og Peter Spierigs bidrag til Saw-serien fremstod som en dårlig gjennomtenkt, uinteressant og tam affære, og Winchester – House of Ghosts er dessverre like lite spennende.

Filmen er «basert på en sann historie» og tar for seg historien om den hjemsøkte San Jose-villaen i California i året 1906.

Den fordrukne og opiumsbrukende legen Eric Price (Jason Clarke) blir oppsøkt av styremedlemmer av det våpenproduserende firmaet Winchester, i forbindelse med at resten av styret mener nåværende eier Sarah Winchester (spilt av en malplassert Helen Mirren) ikke er ved sine fulle fem og lenger er i stand til å styre firmaet.

Price blir kontaktet for å utføre en psykisk evaluering av den aldrende damen, og det viser seg senere at det er Sarah Winchester selv som har håndplukket Price til oppdraget, av grunner som skal bli viktig for det syltynne og uengasjerende plottet.

Price oppdager fort at det finnes truende farer i det enorme, ulogisk konstruerte huset, men overbeviser seg selv om at det er fordi han ikke har tilgang til stoffene han vanligvis inntar på jevnlig basis for å lindre smerten av å ha mistet sin kone.

Sarah Winchester er, i motsetning til Price, overbevist om at hun lever i et hjemsøkt hus, hvor åndene til alle sjelene som har blitt drept med et våpen produsert av Winchester-konsernet søker hevn.

Det som følger er en svak, tam og uinspirert versjon av «haunted house»-filmene vi har sett så mange ganger før. I likhet med Jigsaw, en oppfølger til et filmatisk univers signert James Wan (Saw, Insidious, The Conjuring), følger Winchester – House of Ghosts i fotsporene til andre filmatisk univers signert Wan, nemlig Insidious og The Conjuring.

Også i likhet med Jigsaw er Winchester – House of Ghosts et oppsop av konvensjonene og rammeverket disse filmene har skapt, men mye mindre overbevisende.

Winchester – House of Ghosts viser seg totalt ute av stand til å skape noen som helst form for grøsserstemning, og lar alt hvile på dårlig konstruerte «jump scares», som kun får deg til å hoppe i kinosetet på grunn av at lydsporet går fra meget stille til enormt høyt i samspill med at en person eller et objekt plutselig dukker opp i det mørke rommet som kameraet viser. Det er ingenting galt med god, gammeldags skvetting, og filmer som nettopp The Conjuring har bevist at denne teknikken kan brukes til nytte i fortellinger om hjemsøkte hus, men Spierig-brødrene følger denne formelen blindt uten å forstå hvorfor eller hvordan den fungerer.

Der effektive grøsserfilmer gjør seg nytte av slike teknikker er det som et ekstra element i en film som allerede har fått publikum til å føle seg usikre, som har bygget opp en ekkel stemning, men i Winchester – House of Ghosts er denne stemningen og oppbygning totalt fraværende.

Filmen har et svakt manus hvor pappfigurer er plassert i et kammerspill hvor det eneste ønsket er å føre deg fra den ene dårlige effekten til den andre. Vi får ingen innsikt i karakterenes indre, vi blir aldri kjent med dem, og vi bryr oss aldri om hva som skjer med dem. Det gjør neppe skuespillerne heller, for det ser ut som samtlige ikke bryr seg. Regien er identitetsløs og fremstår som en blek kopi av andre, bedre filmer i samme kategori. I det hele tatt er det veldig lite interessant å spore i Winchester – House of Ghosts.

Sett på pressevisning hos Trondheim kino.