Anmeldelse: Wildling

Wildling er en mytisk eventyrfilm med innslag av skrekkeffekter. Den skaper en helt spesiell stemning.

Anna (Bel Powley) blir holdt inne på rommet sitt gjennom hele oppveksten.

Hennes far (Brad Dourif) forteller henne at det er for å beskytte henne mot «the wildling», men vi skjønner kjapt at det hele virker mer enn litt suspekt.

Første akt skaper en utrolig gjennomtenkt stemning, og lydeffektene er med på å gi tilskueren en anelse av skrekkfilmtendenser.

Det er noe veldig uhyggelig i hele settingen.

Brad Dourif spiller som alltid veldig godt i en litt ekkel rolle.

I andre akt transporteres vi vekk fra rommet etter et tydelig vendepunkt, og vi følger nå Anna ute i den virkelige verden, hvor hun blir tatt inn av sheriff Ellen Cooper (Liv Tyler), og hennes lillebror Ray (Colin Kelly-Sordelet).

Også her fortelles historien vakkert gjennom det fantastiske skuespillet til Bel Powley.

Kroppsspråket, de store, vidåpne øynene og bildeutsnittene forsterker opplevelsen av alt det nye for Anna. Denne delen av filmen er kanskje den mest interessante, og minnet meg både om Brigsby Bear og Raw, uten sammenligning forøvrig.

Parallellene mellom Annas transformasjon og tenårenes overgang fra uskyldig barn til hormon- og instinktdreven ungdom er tydelige, men de blir ikke hamret inn.

I tredje akt blir det derimot en toneendring som jeg opplever ødeleggende for filmens helhet.

Frem til nå har filmen føltes som en litt mystisk fantasi basert i en mytelignende ramme.

Både det visuelle og skuespillet har underbygd denne stemningen.

Dessverre endrer tonen seg i den siste delen mot noe som føles litt billig, og den faller ned i de typiske fallgruvene man finner i skrekkfilmsjangeren.

Siste del oppleves også litt mer langdryg enn resten av filmen. Allikevel fungerer det greit nok, og jeg sitter igjen med en god filmopplevelse.

Noe av det beste med hele filmen er lydarbeidet. Bruken av forsterkede miljølyder og lydeffekter er viktige virkemidler for stemningsbyggingen, og oppbyggingen rundt den uroen og det mytiske rundt Anna. Det er også med på å skape en følelse av hennes forsterkede sanser og opplevelse av omverden.

Visuelt sett har kinematograf Toby Oliver fått til mye bra, både den vakre naturen og bruken av nærbilder øker filmopplevelsen.

Spesialeffektene er gode nok, men det er først og fremst skuespillet til Bel Powley som hele veien holder filmen oppe.