Anmeldelse: Widows

Widows er en kul, hardbarka tur på kino. Jeg vil påstå at dette blir en av årets beste krimfilmer.

Steve McQueen er endelig tilbake med en ny spillefilm. Etter 12 Years a Slave (2013) vant Oscar for beste film, har det gått 5 år og nå er han tilbake med noe litt mer lekent. Kjernen er fortatt absolutt en McQueen film og det er gøy å se en film som heller mer mot sjangerfilmen men som likevel har den tyngden McQueen bringer med seg.

Gillian Flynn har skrevet manuset til Widows og hun er nok mest kjent som forfatteren av bøker som har blitt filmatisert, som Gone Girl (2014) og tv-serien Sharp Objects (2018). Det ser ut til at de to er et radarpar og blir spennende å se om de kommer til å fortsette å samarbeide.

Dette kan lett beskrives som den rake motsetning til Ocean’s 8 (2018). Selv om jeg fant den filmen fornøyelig nok, så var det som å spise sukkerspinn. Absolutt ingen tyngde og alt for søtt. Den kan på ingen måter måle seg opp med denne. Her er det uten tvil en bedre filmskaper bak kamera, alt er litt røffere og det føles som et ekte krimdrama. Denne filmen prøver å fortelle noe samtidig som den vil underholde deg med en heistfilm.

Plottet er tilsynelatende enkelt: En haug med menn dør under et mislykket ran, og etterlater konene sine med gjeld. De kjenner ikke hverandre fra før, men bestemmer seg for å gjennomføre det siste ranet for å betale ned gjelden.  Her gjelder det å forberede seg til ranet, mens de som vil ha pengene lusker rundt. De må lære hverandre å kjenne og sorgen må håndteres på hver sin måte. Samtidig er det en samfunnskommentar som ligger å lusker under det hele.

Når en filmskaper som Steve McQueen lager en heistfilm, så kan man forvente seg at det blir litt mer hardtslående og «gritty» enn annen kost innenfor den sjangeren. Samtidig er nok dette hans mest publikumsvennlige og underholdende film. Det kan argumenteres om dette er hans beste film eller ikke, men for meg er dette den optimale blandingen av sjanger og drama. Den funker som en heistfilm alene, men det er karakterene og dramaet som får filmen til å heve seg til et annen nivå.

Det som får denne filmen til å synge på alle vers, er hvordan den blander McQueens introspektive dveling av karakterene med et spennende krimdrama. Her er det virkeligheten som er karakterenes verste fiende. Den minste feil kan få de mest brutale konsekvenser og nettopp det gjør det spennende å se om de vil klare det, og hvordan de vil klare. Det er samtidig en film som utforsker sorg. Fokuset i filmen er på karakteren til Viola Davis, og det er mest henne vi får se hvordan takle sorgen etter at mannen hennes er død. Sorg mens alt blir kaotisk rundt henne.

Viola Davis spiller det også sinnsykt godt. Alle enkene er utrolig gode. Michelle Rodriguez og Elizabeth Debicki gjør også utrolige rolleprestasjoner, og du får følelsen av hvordan hver av de prøver å takle sorgen, mens de også er forbanna av problemene mennene deres etterlot seg. Alt det klarer de å formidle uten at filmen fokuserer veldig på dem. Det er like vel de tre som er filmens fokuspunkt.

Dette er jo i prinsipp en heistfilm, så hvordan fungerer heistelementene? De fungerer som de skal i filmen, men om du forventer et makeløst heist så blir du nok skuffa. Det er mer en realistisk tilnærming, og alt er ikke planlagt til hver minste detalj. Det varer heller ikke så alt for lenge. Det er like vel en spennene sekvens, og det er gøy å se noen som aldri har gjort det før, prøve seg. Det er også gøy å se hvordan de forbereder seg, og skaffer til vei det de trenger. Det er heller ikke en veldig stor del av filmen, og personlig skulle jeg ønske mer av det. Det er gøy å se hvordan de må tenke kreativt for å skaffe det de må skaffe når de ikke har noen forutsetninger for hvordan. Det er også her filmen prøve sakte men sikkert å bygge opp vennskapet til disse kvinnene. De kjente ikke hverandre fra før og jeg skulle gjerne sett mer av den utviklingen.

Hele stemningen til filmen, og karakterene er dypt berørt av hvordan samfunnet fungerer, raserelasjoner, politikk og korrupsjon. Det er ikke noe som blir overfortalt, og det ligger ofte bare rett under overflaten. Det føles, men du slipper å bli fortalt det. Det er nok her en dårligere filmskaper ville fått filmen til å bli et overflatisk krimdrama med et heist i enden. Heldigvis er det mye dybde her, og kompliserte følelser. Action er det også. Dette er en sjangerfilm, og det er nok av vold og blod til å oppfylle det løftet.

McQueen vet hva han driver med, og han holder deg interessert gjennom hele filmen. Dette er en film som beviser at sjangerfilm kan brukes til å fortelle noe større uten å miste seg selv. En herlig film, og absolutt min favoritt fra McQueen.