Anmeldelse: War for the Planet of the Apes

War for the Planet of the Apes får terningkast seks av KINOMAGASINETs anmelder.

«War For The Planet Of The Apes» satt som den skulle, nede i mellomgulvet, inne i spenningsnervene og som en utsøkt nytelse for øynene.

Jeg kom akkurat ut av kinosalen etter å ha vært på apenes lag i krigen om planeten. Støvet har så vidt lagt seg etter menneskets utryddelse, men jeg er fylt med gode følelser.

Når Twentieth Century Fox Norway lovet en enda mer episk historie enn i de to foregående apeplanet-filmene så stålsatte jeg meg for langtekkelig slåssing og wide-screen slagscener. I stedet serverer Matt Reeves en gjennomarbeidet fortelling skutt i 64 mm, mer tankevekkende enn de to foregående (Rise Of the Planet Of The Apes og Dawn Of The Planet Of The Apes). Reeves lager film noir-stemning i scifi-film, han er mest kjent for sjangerfilmen Cloverfield (2008), og nå vil han også lage film-noir-helt av Batman.

I denne filmen er det flust av inngående nærbilder av ape-ansikt i dyp emosjonell konflikt. Selvsagt med Caesar, eventyrlig og menneskelig tolket av Andy Serkis (Ringenes Herre, Hobbiten-filmene), i fullt fokus. Jeg kan rett og slett ikke se meg mett på den apen, og må klype meg i armen for å minne meg på at dette også er laget av et enormt stort team med dyktige animatører, datakyndige, illustratører og stuntmenn. Arbeidsplasser tilsvarende en middels stor norsk by har denne filmen gitt. Skulle bare manglet at det ble vellykket.

Filmen starter ut fra menneskenes synsvinkel, soldater på apejakt. Apene må utryddes før de utrydder menneskeheten. Men i fra det øyeblikket Caesar trår inn i historien, så er det med hans humane innsikt krigshistorien blir fortalt. Luskende apepatruljer i snøen, apesoldater som dreper når de MÅ, aper som krigsfanger uten håp, og som sørgende fedre og lojale elskende. Apene blir kanskje FOR humane og snille innimellom, men i grunnen er alle viktige karakterer skildret med dybde. Et lag til av, og vi forstår at ingen er bare gode, eller bare onde. Til og med den onde obersten (Woody Harrelson) handler utfra en større visjon.

Trilogien om apeplaneten, som utgjør forhistorien til selve «Planet of the Apes»-filmen (den opprinnelige fra 1968 og Tim Burtons remake fra 2001), handler om hva som gjør noen til et menneske, om naturens hevnkrefter og ikke minst om språk. Hvordan språk gjør oss til mennesker. Noe jeg, som norsklærer, selvsagt finner pirrende.

Men slapp av, selv om jeg ser mulige dypere lesninger av filmen og digger hvordan det episke dramaet er fortalt gjennom personlige relasjoner, så får du plenty av meget vellykket amerikansk actionfilm. Død og fordervelse, hjertet i halsen, twister på historien som gir thrilleraktig spenning, skyte- og krigsscener som i estetikk er Kurosawa-vakre. Blodet som innimellom flyter i denne filmen er nesten alltid gotisk gripende, kulene som hviner i sterkt oransje maler mektige mønstre i et landskap i bleke sjatteringer, selv de grønne lysstrålene fra lasersiktene gir en kul kontrast til den buldrende fossen og mørket i apenes huler. Jeg har også stor sans for hvordan rytmen i filmen veksler fra sakte og stille til overraskelser og action.

Gjengen som følger Caesar ut på hevntokt og kjemper for overlevelse er som et klassisk eventyr-team, flotte personligheter med hver sine oppgaver i felten og i fortellingen. Særlig super er «The Comic Relief», en ny ape de treffer på veien. Helt glimrende tolket av Steve Zahn (og animatørene). Den foreldreløse jenta (Amiha Miller), som får navn etter et gammelt Chevy-skilt, er betagende og bidrar til ytterligere identifisering med historien.

«War for the Planet of the Apes» leker med symboler, og mange publikummere vil sikkert sette pris på ting som en rusten Coca-cola-trailer i skogen, det amerikanske flagget overmalt med Alfa & Omega-tegnene (som betyr begynnelsen og slutten) og filledokka som bærer av en forferdelig framtid. Vi skjønner at det går mot slutten for menneskene. Imidlertid på en annen måte enn du kanskje tror før du ser filmen. Ingen spoilers her.

Det er kun to ting jeg vil utsette på dette sømløst serverte og estetiske underholdningdramaet: 3D-briller er unødvendige for filmopplevelsen, og musikken (komponert av Michael Giacchino) er kjedelig klassisk pompøs og gjør ikke mye annet enn på oppskriftsmessig vis forsterke de følelsene som allerede filmen byr på.

Jeg tror likevel ikke underholdningsfilm i dag kan bli særlig mye bedre enn dette. Du trenger hverken være fan av sci-fi eller aper eller krigsfilm for at denne historien skal gripe deg og ta deg med bort fra hverdagen en stund. Topp på terningen!