Anmeldelse: Vildanden

EN DYKTIG OG INTERESSANT REGISSØR: KINOMAGASINETs anmelder gir Vildanden terningkast fem, og vil gjerne se mer av filmens regissør Simon Stone.

Vildanden har blitt en solid film i alle ledd. Både regi, foto, klipp og skuespillerprestasjonene er av høy kvalitet, og etter dette hersker det ingen tvil om at Simon Stone er en regissør som bør lage enda mer film.

Vildanden, eller The Daughter som er originaltittelen, baserer seg på nettopp Henrik Ibsens stykke med samme navn. Det sies stadig at Ibsen er like aktuell i dag som på 1800-tallet, og Simon Stones film er et imponerende bevis på nettopp dette.

Simon Stone har skrevet manuskriptet til filmen, basert på Ibsens stykke, i tillegg til å være regissør for denne filmen. Han har virkelig klart å dra ut essensen av det originale skuespillet, samtidig som han klarer å tilføye nye, kreative og tidsriktige elementer. Det er alltid visse fallgruver ved å filmatisere en klassiker som dette. Slike prosjekter har lett for å enten ende opp i den ene grøfta som en stiv og gammeldags gjengivelse, eller så ender de gjerne i den andre grøfta som en altfor moderne etterligning av gamle storheter. Simon Stones Vildanden unngår å havne i grøfta, og har klart å balansere gammelt og nytt på et skikkelig vis.

Filmen åpner nettopp med en villand ute i et jaktmiljø. Alt som skjer med dette dyret i starten av filmen får en helt egen symbolsk verdi, og dette er kledelig.

I filmen kommer Christian (Paul Schneider) til småbyen han kommer fra etter å ikke ha vært hjemme på omkring femten år. Men hjemkomsten vekker liv i gamle, skjulte familiehemmeligheter som får mye å si for mange mennesker. Miljøet som skildres i småbyen er troverdig. Christians far, Henry (Geoffrey Rush), er en velstående mann som driver småbyens store arbeidsplass, et sagbruk. Da sagbruket må stenges er det ødeleggende for en rekke familier og hele samfunnet blir skadelidende grunnet fraflytting. Dette er bare en av de mange tingene som er med på å gi mer kjøtt på beinet til selve historien, og store mengder informasjon som nyanserer hele filmens hendelsesforløp får meg til å tenke på at Vildanden fint kunne ha fungert som en TV-serie også. Dette er fordi det er en rekke elementer som gjerne kunne ha vært utbrodert enda mer, men det er virkningsfullt at vi ikke får vite alt i filmformatet, for det skaper spenning og nysgjerrighet. I uttrykk og tematikk forbinder jeg Vildanden med Joachim Triers Louder Than Bombs og Susanne Biers Etter bryllupet.

Men det er ikke bare fortellermåten som er av høy kvalitet i Vildanden. Fotograf Andrew Commis viser bredde i sitt arbeid og har klart å skape et visuelt uttrykk som er både spennende og variert. Kameraet er både tett på og langt unna i de ulike scenene, og komposisjonen er tidvis svært eksperimentell og nyskapende. Symmetrien mellom mennesker, landskap og bygninger er ofte veldig kreativt satt sammen, og dette tiltalende.

Bildenes virkning blir enda større takket være filmens klipper Veronika Jenet. Hun har med besluttsom klipping klart å skape dynamikk og hastighet i beretningen, og dette er også med på å holde spenningen og drivet i historien oppe. Gjennom hele filmen klippes bildene effektfullt over til en ny scene før lyden av dialogen fra forrige scene er ferdig.

I tillegg til at filmens anslag, med villanden, innehar mye symbolikk, preges filmen av å inneha mange frampek mot historiens store konflikt. Dette setter jeg pris på som seer, og måten det gjøres på er helt klart i Ibsens ånd. Noe annet som er hånd i hanske med Ibsens dramaturgi er hvordan vi gradvis får vite ting om karakterene. Karakterenes lag skrelles av litt etter litt, og vi får stadig ny informasjon om deres problemer, fortid også videre. Dette kommer særlig godt fram da alle de sentrale skuespillerne gjør imponerende innsatser. Geoffrey Rush klarer å fronte den noe kalde Henry, som er i en maktposisjon, men som likevel må møte sine svakheter. Paul Schneider er god i rollen som den hjemvendende sønn og som den som i stor grad setter mangemenneskers skjebne og liv i ubalanse. Odessa Young gjør en imponerende tolkning av den unge jenta Hedvig, og også Sam Neill, Ewen Leslie og Miranda Otto er verdt å merke seg.

Vildanden er Simon Stones spillefilmdebut som regissør. Han har vært skuespiller i en del filmer og har mye erfaring som teaterregissør. Det var nettopp på teaterscenen at også Vildanden startet, for filmen baserer seg på Stones teateroppsetning av Ibsen-stykket. Med denne filmen presenterer Simon Stone et håndverk av høy kvalitet, og allerede nå vil jeg gjerne se flere filmer av han.