Anmeldelse: Vice

Å skulle lage et portrett av en av USA minst offentlige offentlige personer kan sannelig ikke vært så enkelt. Dick Cheney er en svært hemmelighetsfull person som så å si aldri har gitt intervju eller uttalt seg offentlig.

En tekstplakat i starten av filmen påpeker at dette var utfordrende, men at filmskaperne har gjort så godt de kunne.

I beste biografistil følger vi Dick Cheney fra han ble arrestert for fyllekjøring tidlig i tyveårene frem til hjerteoperasjonen han hadde i 2012. Vi hopper frem og tilbake på tidslinjen og får med oss hele hans politiske karriere.

Fra han var assistenten til senator Rumsfield, via jobben som tidenes yngste stabssjef under president Ford til forsvarsminister under president Bush – og så klart tiden hans som visepresident under president George W. Bush.

Han ble av mange regnet som tidenes mektigste visepresident og filmen bygger opp under fortellingen om at det i åtte år egentlig var Cheney som styrte landet, og dermed også verden.

Det er et ganske stygt portrett av en maktsyk mann som tegnes av regissør McKay. Cheney skyr ingen midler i kampen om å klatre til maktens tinder. Spesielt etter terrorangrepet 11. september kastes alle demokratiske prinsipper på bålet og diktatoren Cheney trer frem. Det jeg savner er en tydeligere forklaring på hvorfor Cheney gjør som han gjør.

Vi får aldri forklart hva det er som egentlig driver ham. Er det penger? Er det makten som lokker eller er det et oppriktig ønske om det han anser som en tryggere verden?

Det legges opp til at Lynne Cheney, mesterlig spilt av Amy Adams, er den som driver Richard Bruce Cheney fremover, men det at hun truet med å forlate han da han var tidlig i tyveårene virker ikke som en plausibel forklaring på at han vil lede store deler av verden ut i krig.

Christian Bale storspiller ikke uventet i rollen som Cheney. Han er til tider ugjenkjennelig under en (nesten) garantert Oscarvinnende sminke. Han underspiller nærmest visepresidenten og klarer nesten å gjøre han menneskelig. Det er en imponerende jobb, med tanke på at mannen som portretteres er kjent som et steinansikt nesten blottet for følelser. Han leverer replikkene med en rolig, kalkulerende og mørk stemme som gir frysninger nedover ryggen.

I sterk kontrast til de to hovedrollene finner vi Steve Carell og Sam Rockwell – som ser ut til å storkose seg i sine hysteriske portrett av henholdsvis Donald Rumsfeld og George W. Bush. Her er det komedie som gjelder og det virker som de har fått beskjed om at de spiller i en helt annen film enn alle de andre. Nå er ikke dette egentlig en kritikk, da det faktisk kler filmen svært godt!

Her må det påpekes at filmen fullstending skifter stil flere ganger. Av og til er det standard, politisk thriller, noen ganger sklir det hele ut i tøysete komedie, før det i neste øyeblikk er Shakespeare-inspirert drama.

I tillegg får vi en hemmelighetsfull fortellerstemme som kanskje er deltager i filmen, men som konstant henvender seg til publikum.

Legg til en falsk slutt (!) midt inne i filmen, med rulletekst og full pakke og vi får en film som spriker i alle retninger, men alle disse retningene kler det endelige resultatet.

Hele historien om Dick Cheney, byråkraten som sammen med en håndfull kompiser ledet USA og verden inn i en fullstendig unødvendig krig, som destabiliserte Midt-Østen, skapte grobunn for ISIS og gjorde Halliburton til et styrtrikt selskap, er så absurd at kanskje filmen om han må være like absurd?

Jeg skulle likevel gjerne sett at filmen hadde blitt regissert med et litt mer avmålt blikk. McKay smører til tider altfor tykt på og som publikum sitter vi med følelsen av at vi blir matet inn inntrykkene med teskje. Her skal det ikke være noe rom for feiltolke det filmskaperen vil fortelle oss.

Filmen slutter med en fullstendig bisarr sekvens hvor veggen mellom skuespillere og publikum rives helt ned og Cheney henvender seg direkte til oss. Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor denne scenen er der. Hvis det er et forsøk på å forklare hva motivasjonen til Cheney er kunne man vel klart å få frem dette i de foregående to timene?

Takk til Trondheim Kino for presseadgang.