Anmeldelse: Vi er her nå

Vi er her nå inviterer oss inn i en sårbar og følsom periode i manges liv – barseltiden. Å få barn er en stor omveltning for de fleste nybakte foreldre. Filmen følger en barselgruppe gjennom babyens første år.

Ved første øyekast virker Vi er her nå til å være en dokumentar. Den klassiske «flue-på-veggen»-kameraførelsen, det håndholdte kamera, mennesker som ikke virker å være bundet til manus, er elementer som forsterker denne dokumentariske effekten allerede ved første bilderamme.

Det prates om trivielle, hverdagslige ting og settingen oppleves naturlig og ikke iscenesatt. Men etter den introduserende rulletekstens avsluttende tekstplakat, dukker det opp en voksen mann på gulvet som skal fremstille en baby. Han ligger på gulvet sammen med de andre barna, og ingen ser ut til å reagere på dette. Hele situasjonen fremstår naturlig, men tilbyr filmen komiske innslag. Han blir bokstavelig talt elefanten i rommet. Senere ligger han også blant annet på fanget til faren og bokstavelig (og ganske symbolsk) smadrer ham under seg.

Regissør Mariken Halle utfordrer med Vi er her nå skillet nettopp mellom fiksjon og dokumentar. Hvilke forventninger har vi som tilskuere til de ulike sjangerne og hvordan påvirker det vår opplevelse av filmen? Vi har alle ulike forventinger til forskjellige sjangere; fare i skrekkfilm, humor/latter i komedie, fart og spenning i action, osv.

Vi er her nå utfordrer sjangerkonvensjoner ved å bruke disse filmatiske elementene oftest benyttet i dokumentarfilmer. Kanskje er filmen litt av begge deler – både fiksjon og dokumentar?

Fordi det kan gis instruksjoner og manus til de voksne skuespillerne, mens de små – vel, de er som kjent ikke like lette å gi instruksjoner.

Mye av interaksjonen mellom foreldrene og babyene i fiksjonsuniverset blir dermed preget av improvisasjon, da de små utforsker verden på sine egne vilkår. De titter litt i kamera, krabber i ulike retninger og skal utforske ting de gjerne burde holde seg unna.

Dette er et godt virkemiddel og fungerer bra her.

I filmen skal de voksne, med blant annet psykiske lidelser og ødelagte kropper (flere går på krykker), forsøke å ta vare på babyene som er i sine egne oppdagelsesbobler med et sterkt oppmerksomhetsbehov. Babyene henger på armene og kravler rundt beina, mens foreldrene prater om små og store problemstillinger. De voksne forsøker å få til alt; være tilstede på arbeidsplassen, få nok søvn, flytte, klare å opprettholde et samliv sammen med partneren. Men i Vi er her nå slår det sprekker for de fleste, og filmen skapet et skarpt samtidsportrett av foreldre og barn i dagens samfunn.

Samtidig fremstilles mye handlingen på øyenivå med babyene. Mye av filmens foto er uavbrutt gjennom lange sekvenser, og kutter de voksne fra midjen hvor kun deres nedre halvdel er i filmruten. Dette virkemiddelet er effektivt for å se filmens handling fra barnas perspektiv. Hvordan de preges eller reagerer på hverdagsprat; som hva babyene kan og ikke kan spise, flytteplaner, arbeidssituasjon og lignende, til hvor «langt nede» mødre kan bli etter fødsel, og samlivsbrudd.
Midt oppi denne praten krabber, og etter hvert går, babyene rundt enten preget eller ikke, og oppdager verden. Det er et interessant filmatisk grep som fungerer svært godt i denne settingen.

Vi er her nå er sannsynligvis ikke en film for alle. Foretrekker du hardbarket action eller komedier hvor alt serveres med teskje, er ikke dette noe for deg. Her er mye opp til den enkelte tilskuer, fordi dette er en film som utfordrer på flere nivå.
På grunn av dette er ikke så tilgjengelig. Poenger fremvises på subtile måter og ofte sies mye gjennom stillhet, pauser og blikk.

Dette er en film som satt igjen en stund hos undertegnede etter rulleteksten. Filmens subtilitet gjør den vanskelig å bedømme. Hva vil den oppnå, er et spørsmål som sitter igjen, og som den enkelte tilskuer får bryne seg på. Men at den oppfordrer til diskusjon og ettertanke er det ingen tvil om, og slike filmer ønsker jeg alltid velkommen.