Anmeldelse: Velkommen til Paris

Dette er en frittstående oppfølger til kjempesuksessen Velkommen til Shti’ene. En film som satte Dany Boon, produsent, regissør, manusforfatter og skuespiller for alvor på kartet. Han har spilt og laget og medvirket i en rekke filmer.

I Velkommen til Paris møter vi Valentin D (Dany Boon) som har forlatt sitt liv på landsbygda, lagt om dialekten, og flyttet til Paris. Han har gått på kunstskole, og har bestått med glans. Han har opparbeidet seg til å bli en høyt rangert designer i overklassemiljøet. Den genierklærte Valentin har også blitt overbevist om at hans bakgrunn fra bygda ikke vil gagne han, så han har derfor løyet til pressen om at han er foreldreløs. Noe som har fungert godt i de siste 25 årene han har vært i Paris. Dette legger selvfølgelig til rette for en rekke komplikasjoner, da hans levende mor og familie kommer på besøk. Hans far nekter å bli med, og fungerer som en slags sidehistorie hvor han prøver å klare seg selv uten hjelp fra sin kone hjemme. Noe han naturligvis ikke fikser sånn veldig. Han flettes inn i den egentlige handlingen etter hvert.

Familien har en syltynn grunn for sitt Parisbesøk. Valentins bror og kone ønsker å låne penger av den suksessfulle designeren, og da deres mor skal feire sin 80-årsdag lurer denne broren moren til å tro at Valentin har invitert dem til Paris for å feire henne.

Da de ankommer byen sniker de seg inn på Valentins utstilling, som er full av viktige overklassemennesker og moren antar at dette er hennes fest, og gir seg til å hilse og takke. Valentin har i midlertidig vunnet symmetriprisen for noen av sine møbler som det skal vise seg at er vonde å sitte i.

Dette er en gjennomgående vits, hvor alle som har prøvd denne kolleksjonen nå har vondt i ryggen. Han har også designet en tripod-stol som viser seg å være helt umulig å sitte i. Det krever balansekunst av ypperste klasse. Stolen kan sammenlignes med hans vaklende forhold til hans mor, som naturlig nok ikke blir direkte imponert av at han har fremstilt seg selv som foreldreløs alle disse årene. Broren har også på seg en altfor trang dress som viser hvor malplassert og ukomfortabel han er i denne utstillings-settingen.

Familien og Valentin.

Sh’ti er hva innbyggerne i en landlig region i Frankrike kalles. De kalles dette fordi de snakker rart. De bøyer ikke verb og de sees på som enkle mennesker. Dette overskygger ikke det faktum at de er varme og gode individer også, noe jeg skal komme tilbake til.

Franskmennene generelt gjør altså narr av måten disse menneskene snakker på, noe den norske underteksten tar meget seriøst. Dette er noe jeg ønsker å nevne fordi jeg selv ikke var klar over dette og trodde helt klart jeg hadde fått en versjon av filmen hvor teksten var simultanoversatt med googletranslate eller noe slikt.

Jeg forstod etterhvert at tekstingen var slik fordi de skulle skille mellom Shti’ene’s talemåte og de vi etter hvert møter i Paris. Men siden vi starter filmen på landsbygda var jeg sikker på at noe var galt, og jeg irriterte meg en del over det i starten. Du er nå advart.

På utstillingen til Valentin.

Men det har altså en funksjon i filmen og spesielt for de av oss som ikke kan fransk. For oss ville det ikke vært tydelig at disse menneskene snakket såpass forskjellig om ikke underteksten påpekte dette.

Og på den måten ville mange av vitsene gått tapt i underteksten om det ikke var for dette. Dessuten havner Valentin i en ulykke og våkner opp med hukommelsestap. Han opplever seg selv som 17-åring, noe som kunne vært svært forvirrende i begynnelsen, om vi ikke hadde sett på underteksten at han nå plutselig snakket som resten av sin familie.

Jeg syntes filmen var litt rar og litt uoversiktlig den første halvtimen. Og selv om jeg lo flere ganger hadde jeg vanskelig for å komme inn i den. Underteksten, som nevnt, hjalp heller ikke førsteinntrykket.

Så begynte karakterene å falle på plass for meg og vitsene satt bedre og bedre. Dessuten tar filmen en ganske brå vending og tilfører en del alvor og moral – samtidig som den aldri glemmer å være morsom. Den har mye enkel humor, slapstick, men også en del underfundigheter som rett og slett er originale og veldig morsomme.

Jeg koste meg etterhvert veldig med denne filmen, og lot den også fordøyes noen dager før jeg satte meg ned for å skrive. Noe jeg er veldig glad for at jeg gjorde. For filmen hang på en deilig måte ved meg, noe som filmer sjeldent gjør. Jeg likte den veldig godt og jeg skal definitivt se både den første filmen og denne igjen.

Mor besøker Valentin etter ulykken.

Franskmennene kan dette med atmosfære. Nå har jeg den siste tiden sett en del av de nye franske filmene og det slår meg gang på gang hvor gode de er på å skape identitet i omgivelsene i filmene sine. Det føles bra og det er enkelt å la seg rive med bare av dette.

Så hva er det som gjør denne filmen om en skraphandlerfamilie fra Nord-Frankrike og deres bortkommende sønn så bra?

Det er et sammensurium av mange elementer hvor det meste fungerer bra. Musikken, en god miks av stemningslåter og etablert populærmusikk, både fransk og engelsk/amerikansk.

Karakterene er nydelige og skuespillet upåklagelig. Alle fyller rollene sine meget godt og samspillet blir derfor også harmonisk, med en flyt som bærer filmen hele veien igjennom.

Og sist, men ikke minst er det en film med sjel og god moral. Den sier oss noe om at det er viktig med personlig utvikling, men vi må aldri glemme hvor vi kom fra, og heller ikke glemme menneskene rundt oss.

De mellommenneskelige relasjonene er i sentrum og viser til at du kan miste deg selv på veien, men familien mister du aldri. Livsløgnen kan fjerne deg fra å se det som er viktig, og derfor er det avgjørende å finne balansen. Huske hvor man er vokst opp, og godta og å se det positive i menneskene rundt oss.

Jeg anbefaler denne filmen til alle som ønsker seg en god latter, godt skuespill, balansert og passende musikk, og en god dose familieproblemer. Noen mer reelle enn andre, i en koselig innpakning.