Anmeldelse: Vann over ild (Oslo Pix)

Det er mye kjedelig norsk film. Vann over ild kunne vært så mye mer, men faller dessverre inn i denne rekken.

Noen av de mest interessante norske filmene de siste årene er Now It’s Dark av Arild Østin Ommundsen, og De Umoralske av Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen. De kjører sitt helt eget løp og samtidig skaper noe som er uhyre interessant, føles som noe du ikke ser så ofte, treffer en emosjonell nerve og henger igjen med deg etter filmen. På mange måter burde Vann over ild vært en sånn type film, og på noen områder er den det, men jeg klarte bare ikke å komme inn i den.

Vann over ild er en eksperimentell film, og en film hvor filmskaperen åpenbart prøver å skape en spesiell stil og en særegenhet som han vil bruke for å fortelle noe dypere. Problemet er at jeg ikke føler han får det til. Det er alltid en risiko når man skal lage en film hvor filmens univers er såpass særegent, både i setting, oppførsel og dialog. Om det ikke blir gjort med en ekstremt nøyaktighet så faller publikum fort ut, begynner å kjede seg, eller man blir rett og slett lei. Det var sånn jeg opplevde denne filmen. Det føles ikke som det er noe dybde i det som skjer.

Det kan virke som det skjer tøysete ting bare fordi det skal være tøysete og ikke at det har en dypere kobling til universet eller hva Joern Utklien prøver å si. Mye av plottet forsto jeg mest fordi jeg hadde lest beskrivelsen i forkant, filmen forteller deg ytterst lite. Ting bare skjer, og jeg er ikke noe investert i noen av karakterene og han klarer ikke å vekke noen form for emosjonell respons eller nysgjerrighet, så jeg bryr meg ikke. Det betyr ikke at filmen trenger å fortelle deg hva som skjer, men det føles litt som de med vilje prøver å få deg til å vite minst mulig og distansere deg. Det er jo et virkemiddel i seg selv, men det funket ikke for meg her ihvertfall.

Hadde filmen i det minste vært morsommere, så hadde det ikke gjort så mye, men det er den ikke. Den har noen artige øyeblikk, men det varer ikke, og humoren blir veldig fort brukt opp.

Samfunnskritikken som ligger i bunnen er også veldig vanskelig for meg å forstå, eller umiddelbart kunne sett fingeren på. Det er mulig dette er en film man kan analysere og virkelig gå i dybden på alle elementene, men for meg er det viktig at filmen også funker når man ser på den. Også blir det bare ekstra snacks når man faktisk får tid til å tenke på hva som skjedde. Det er jo fullt mulig at alt bare gikk over hodet på meg.

Mye av humoren som utspilte seg og måten karakterene fremstår, fikk meg til å tenke på Adam Sandler-filmer. Karakterene i Vann over ild er erketypiske «Man-childs» og de oppfører seg som barn, som jeg ofte forbinder med mange av karakterene til Adam Sandler, og diverse andre Hollywood-komedier. Her er det riktignok satt litt ekstra på spissen, med en litt mer nøktern spilleform, men tross det så er det det jeg sitter igjen med. En Adam Sandler-komedie forkledd som en norsk scooterwestern.  Det er kanskje litt overdrevet, men det var øyeblikk hvor det var en tanke mens jeg så filmen.

Det her er jo en film som jeg ser har potensiale, og det kommer nok til å være mange som vil like den. Det er en film som jeg tror man ikke kan være likegyldig til, og det er en bra ting. Jeg vil heller at det lages sånne filmer, og at de ikke treffer helt, enn nok en kjedelig, middelmådig norsk film.

Men det som ikke funker for meg, er rett og slett det emosjonelle, og at jeg ikke bryr meg om hva som skjer. Noe av det beste jeg vet er filmer som bruker det absurde, eller et helt vanvittig plott og trekker det inn i noe ektefølt eller emosjonelt. Det fikk jeg dessverre ikke i denne og det er nok der den sviktet for meg.

Jeg hadde stor forhåpninger, men jeg må kanskje snart erkjenne at rene absurde filmer ikke er for meg. Jeg trenger en eller annen følelse og holde meg fast i. Jeg liker alt når man forklarer filmen, den er dessverre egentlig ikke helt det beskrivelsene sier, og funker ikke helt. Men på en måte håper jeg filmen blir en liten suksess, for jeg er faktisk spent på hva hans neste film er.

Takk til Oslo Pix for presseadgang.