Anmeldelse: Valerian and the City of a Thousand Planets

Sånn ca. midt på treet som filmopplevelse, mener vår anmelder om Valerian and the City of a Thousand Planets.

Valerian and the City of a Thousand Planets er en visuelt slående sci-fi film som så gjerne vil være på nivå med Star Wars-filmene, men ender mer opp som Jupiter Ascending.

I 1975 dokket en amerikansk romkapsel med en sovjetisk romkapsel i den første felles amerikanske og sovjetiske romferden. I årene som kom, begynte Den internasjonale romstasjonen å vokse, og i 2020 møttes to astronauter om bord romstasjonen. Flere og flere nasjoner begynner å bygge romkapsler og komme om bord i romstasjonen. I 2150 møtte menneskeheten romvesener for første gang. I 28. århundre har romstasjonen blitt så stor at den måtte sendes ut i verdensrommet før Jordens tyngdekraften ble påvirket.

Dette er bakteppet for filmfortellingen og det hele fortelles mens David Bowies Space Oddity spilles i bakgrunnen. Det er en vakker og optimistisk åpningsscene om det beste menneskeheten har å tilby. Det er også det beste Valerian and the City of a Thousand Planets har å tilby, for det hele går bare nedover etter scenen.

Etter en eksepsjonell åpningsscene går vi til en planet med en primitiv sivilisasjon som ligner Na’Vi og Pandora fra Avatar. Noe katastrofalt skjer med planeten og plutselig ser vi Valerian, en romagent spilt av Dane DeHaan, på en strand. Her, som andre steder i filmen, går det altfor fort fra en scene til noe andre uten sammenheng og det forvirrer litt.

Valerian er din typiske «høy på pæra»-protagonist a la Han Solo, en idiot med hjerte av gull. Det er bare det at DeHaan ikke er troverdig i rollen. Han er ikke en dårlig skuespiller – han var en av de beste aspekter ved A Cure for Wellness – men han klarer ikke overbevise oss om at han er en tøff kvinnebedårer som kan absolutt alt.

Men heldigvis er Valerian ikke alene, hans partner Laureline er smartere, mer medfølende, logisk, altså den som burde ha vært hovedpersonen. Det hjelper ikke at Cara Delevingne gjør en mye bedre jobb enn DeHaan. Hun spiller en agent som utfører oppdragene, men føler ikke blind ordre.

For et eller annet grunn bestemte regissøren Luc Besson for å gjør Valerian og Laureline romantisk involvert, men vi ser ikke begynnelsen av et forhold eller et etablert forhold.
I stedet følger vi to skuespillere med verre kjemi mellom seg enn en katt og en hund, og Besson forventer at vi skal tro at Valerian vil gifte seg med Laureline. Her snakker vi om et par som neppe ser hverandre i øynene.

Valerian and the City of a Thousand Planets er basert på fransk tegneserien Valérian et Laureline – Linda og Valentin på norsk – av Pierre Christin og Jean-Claude Mézières. Tegneserien er ansett blant annet for å ha inspirert George Lucas da han skapte sin galakse langt, langt borte – altså Star Wars – og man kan lett legge merke til det. (Og av årsaker vi er uvitende om ble ikke filmtittelen lik originaltittelen – hvor Linda står først, før Valentin. Synd!)

Visuelt sett er Valerian and the City of a Thousand Planets en fest av farger og unike skapninger. Filmen er overflommet med bygninger, skip, planeter og så mange detaljrike skapninger at man trenger å se filmen minst fem ganger for å merke alt som skjer i scenene. Husker dere kantina-scenen i første Star Wars? Hvordan det føltes å se så mange kule skapninger at man alltid mistet en eller to? At man ble så fascinert over dem at man måtte kjøpe actionfigurer av diverse karakterer for å vite litt mer om dem? Slik føles det med Valerian and the City of a Thousand Planets.

Det negative med den visuelle festen er hvor distraherende det hele blir. Besson tok med seg 26 kunstnere for å skape verden rundt filmen, men resultatet er som om han kunne ikke si «stopp» og bare la til absolutt alt i hver eneste scene og glemte å tenke videre på handlingen.

Valerian and the City of a Thousand Planets har en handling som begynner som et spionoppdrag, som blir til et redningsoppdrag i midten, og ender opp som en politisk historie i tredjeakten. Det hele føles som en serie episoder uten sammenheng. Det fungerer kanskje med en tegneserie, men ikke med en film.

Vil du se en film der 30 minutter blir brukt på en sidehandling der Rihanna spiller en formskiftende kabaretdanser? Da er Valerian and the City of a Thousand Planets filmen for deg. Eller kjøp en bok med konseptkunst fra filmen, om du vil kose deg med å se hva slags skapninger de har funnet på.