Anmeldelse: Vakre sinn

«At jeg har kjelleren full av verktøy gjør meg ikke til noen handyman,» sier Igor idet han desperat trenger hjelp til helt banale og hverdagslige ting av sin nye venn – begravelsesagenten Louis.

Dette er en av mange filosofiske betrakninger som gjennomsyrer denne varme og hjertegode filmen.

Igor er født med Celebral Parese og det er også regissør, manusforfatter og filosof Alexandre Jollien – som spiller denne rollen selv. Jolliens personlige erfaring med å leve med sykdommen og omverdens stigma rundt dette gjør filmen verdt å få med seg. I det ytre er dette en morsom og lettbeint biltur i likbil gjennom Sveits og Frankrike, men under overflaten er det mye som appellerer til både hjerte og hjerne her. Vakre sinn er inspirert av denne verdsatte forfatteren og filosofen, og som nå prøver seg både som regissør, manusforfatter og skuespiller. Filmen er inspirert av hans virkelige opplevelser i livet. Jollien co-regisserte og skrev filmen sammen med Skuespiller og forfatter Bernard Campan – som også er lekent sammen med ham på lerretet.

Igor (Alexandre Jollien) jobber som grønnsaksbud og sykler på trehjulssykkelen sin mens han nesten desperat ønsker seg ut av en ensom tilværelse. 

Han treffer (bokstavelig talt) Louis Caretti som er direktør for et begravelsesbyrå og som tilfeldigvis kjører forbi. Det som følger er en usannsynlig biltur og som resulterer i et uventet vennskap mellom dette merkelige paret. Det ryktes at Alexandre og Campan, (Les trois frères 1995</em), – som spiler begravelsesagenten – er venner også i virkeligheten. Dette kan man merke for kjemien mellom de virker veldig naturlig og lite tilgjort. Det er god grunn til å tro at de to karene her har hatt det fryktelig gøy når de laget denne filmen. Denne komforten smitter over på publikum samtidig som kontrasten mellom de to personlighetene er fornøyelig å tilbringe tid med. Men samtidig er hverken Igor eller Louis uten mørke eller dybde. De har begge grenser som må sprenges.

Før han møter Louis er Sokrates, Spinoza og Nietzsche – Igors eneste virkelige venner her i verden. Man kan si at Igor kan livet i teorien – men på grunn av sin fysiske begrensning og en overbeskyttende mor, så klarer han ikke helt å sette alle sine teorier ut i praksis. Louis på sin side er kun begrenset av sine egne tanker – som har satt ham fast i livet og i følelsene.

Til tross for livets vanskeligheter er Igor optimistisk og siterer kontinuerlig fra filosofi som gir mantraer som Igor lever livet sitt etter. Når han ser folk stirre på ham på grunn av gangen hans, smiler han bare og vinker til de. Han prøver å ikke la de andre definere ham. Det er vanskelig å ikke la seg inspirere av pågangsmotet hans. Filmen har blitt omtalt som en komedie og selv om den definitivt har komiske øyeblikk, vil jeg nok beskrive den mer som en feel-good-film, hvis det finnes en slik sjanger. Den har mer sødmen til The intouchables (2011) enn humoren til Elling – filmene.

Det er ganske vakkert å se Igor og Louis knytte bånd som til slutt lokker Louis ut av et temmelig kjedelig rutineliv. Kjernebudskapet i filmen er å leve livet sitt uten å bekymre seg for morgendagen – slik Igor lærer oss. Han lever i, og for, nuet og han begrunner hele sin livsanskuelse med fundament i filosofien. Det er en fornøyelse å se Igor riste av seg alle tankene om hva andre synes om ham, en egenskap vi alle kan beundre.

En flott kinofilm å velge seg – med våren i møte nå i april.