Anmeldelse: Utama

Utama åpner med det svimlende nydelige bildet av en eldre mann som går mot solen som stiger gyllent over et majestetisk fjell i Bolivia.

Dette er Virginio (José Calcina). Hans gamle ansikt er like sprukket som jorden under føttene hans.

Virginio tilbringer dagene med å spasere over sletten og gjete lamaflokken sin.

Han og kona Sisa (Luisa Quispe) lever på tradisjonelt vis uten innlagt vann eller strøm.

De er et par også i virkeligheten og ikke profesjonelle skuespillere. Du kan se den nærheten i hver gest og alt føles vidunderlig ekte – nettopp fordi følelsene er ekte når Sisas gamle fingre – ømt klapper mannens hånd. 

>Sisas har som jobb å hente vann mens Virginio beiter lamaene. Problemet er at regnet har sluttet å komme til regionen og landsbybrønnen har tørket opp.

«Tiden har blitt sliten,» forteller en venn til Virginio, for å forklare tørken.

Men sannheten er at klimaendringer gjør livet uutholdelig – ikke at det noen gang snakkes om global oppvarming.

Faktisk, inntil parets barnebarn Clever (Santos Choque) dukker opp iført en hettegenser, kan vi like gjerne tro vi ser en film satt på 1920-tallet som på 2020-tallet.

Det han ikke forstår er at spørsmålet for Virginio og Sisa ikke er hvor de skal bo, men hvor de skal dø.

Utama er en vakker og rørende film, full av subtil, men dyp mening bak kameraarbeid og lyd.

Sakte, men engasjerende. Det føles skikkelig vondt og provoserende å bli vitne til disse vanlige mennskene og deres enkle kår bli ødelagt av vårt overforbruk og høye utslipp.

«Utama»? Det betyr «vårt hjem»på det tradisjonelle Quechua-språket. Dette språket stammer helt tilbake til Inkariket og snakkes av urbefolkningen i Bolivia og Peru.

Det vakre og unike landskapet uttrykker ganske enkelt kjærlighet på en veldig stille og annerledes måte gjennom hele filmen.

Viktigheten av å leve med empati overfor omgivelsene våre er sterkt tilstede og dette gjør filmen veldig rørende.

Det er ikke vanskelig å få øye på hvor mye lidenskap som ligger i å lage denne filmen. Men det er filmens strålende, tidvis uklare visuelle bilder som gjør mest inntrykk

Den bolivianske regissøren Alejandro Loayza Grisi startet sin karriere som fotograf og vendte seg deretter til kinematografi. Nå filmdebuterer han med dette langsomme og vakre dramaet høyt oppe på Andesplatået.

Paret som er i sentrum av historien ble oppdaget av Grisi mens han kjørte rundt i Bolivia på jakt etter et sted å filme.

Grisi kommer ut av stillfotografiets verden, og hvert skudd er innrammet og fokusert med hensikt, dette føles! Musikken, i hovedsak panfløyte fra en rekke lokale og urfolkskilder, er stemningsfull og lite påtrengende. 

Det er en film som utspiller seg i et så avmålt tempo at det til tider føltes for meg som et stykke filmatisk mindfulness eller en meditasjonstrening.

Jeg ville ikke blitt overrasket om en fortellerstemme forsiktig avbrøt handlingen, som en mindfulness-instruksjon for å forsiktig instruere oss om ikke å la tankene våre vandre – men husk pust inn –og pust ut.