Anmeldelse: Ut av intet

Ut av intet er en bemerkelsesverdig film om radikalisme, sorg og hevn, med en av årets utvilsomt beste skuespillerprestasjoner av en forrykende Diane Kruger.

Den tysk-amerikanske skuespilleren vant helt fortjent vant en pris under Cannes Film Festival 2017 for beste skuespillerinne. Filmen vant også Golden Globe 2018 for beste utenlandske film.

I Ut av intet møter vi først, i en dokumentarisk realistisk filmstil som skal bryte med det senere innholdet, Nuri Sekerci (Numan Acar) som er på vei ut av fengselscellen sin for å gifte seg med Katja (Diane Kruger) som viser seg å være hovedpersonen vi følger gjennom filmen.

Vi hopper noen år fremover i tid, hvor Katja og Nuri lever et lykkelig familieliv med deres femårige sønn Rocco. Nuri, som satt i fengsel på grunn av narkotikasalg, brukte fengselstiden sin på studier som har ført til at han har vært i stand til å leve et normalt liv og ta vare på familien i ettertid.

Vi møter den lykkelige familien på en helt normal dag. Katja tar med seg sønnen Rocco til farens kontor før hun går videre til en personlig avtale. Da hun kommer tilbake om kvelden falles livet hennes sammen på et øyeblikk: det har vært en eksplosjon i området til Nuris kontor, og de har funnet likrestene til en mann og en ung gutt, som senere bekreftes å være Nuri og Rocco.

Ut av intet har en sterk og aktuell tematikk. Eksplosjonen er et resultat av politisk radikalisme, hvor et ungt par med nynazistiske holdninger står bak gjerningen.

Ut av intet virker først å fremst å være Diane Krugers film. I sin første tysk-språklige rolle siden Inglourious Basterds (Tarantino, 2009) gir hun alt i denne rollen som en knust mor som må leve med at hennes sønn og ektemann har blitt drept i et radikalt angrep, bare på grunn av deres tyrkiske bakgrunn. Kameraet gjør et klokt valg i legge seg tett på Krugers ansikt gjennom filmen, for hun klarer virkelig å kommunisere mer enn tusen ord gjennom sine ansiktsuttrykk i denne filmen.

Manusforfatter- og regissør Fatih Akin setter søkelys på rasistiske holdninger i dagens Tyskland, hvor bakgrunnen for handlingen er hat mot innvandrere. Hele filmen gjennomsyres av disse holdningene, som for eksempel i andreakten hvor forsvareren til de to nynazistene helt åpenbart sympatiserer med deres holdninger.

Regissør Akin opererer med et friskt og spennende filmspråk, som først og fremst er der for å understreke handlingen. Tilbakeblikk blir i likhet med åpningsscenen presentert i håndholdt kamera som forsøker å frembringe et realistisk preg, mens fortellingen i nåtid har et mer typisk filmspråk.

Likevel finnes det noen virkelig flotte bilder i mellom de hovedsakelig dialogdrevne scenene, spesielt i filmens siste del hvor Akin og filmfotograf Rainer Klausmann leker seg med mykt fokus, og serverer et virkelig slående siste bilde som jeg ikke skal avsløre her, men som virkelig er fantastisk, både i sin estetiske prakt, men også som en slags siste kommentar til det vi har sett. Scenene i rettsalen i filmens andre akt blir poengtert i en mer klinisk tilnærming til det visuelle, noe som fungerer ypperlig.

Det eneste som holder meg tilbake fra å gi et sterkere terningkast er at filmen bruker en del symbolikk som jeg ikke helt syns fungerer, og at jeg ikke nødvendigvis syns den tredje akten sitter så godt som den kunne. Utover dette syns jeg dette er en sterk og viktig film som virkelig løftes av interessant og aktuell tematikk, samt den fantastiske prestasjonen Diane Kruger velsigner oss med.

Her er Golden Globe-vinnerne 2018

Her er Film fra Sør 2017-vinnerne

Arthaus melder om innkjøp fra Cannes 2017