Anmeldelse: Unge Ahmed

«Fanatikere hører ikke på omverdenen; de bygger en mur mellom seg selv og verden. Deres eneste mål er at andre skal bli som dem, uansett pris.» Jean-Pierre Dardenne, regissør.

Dette sitatet kunne oppsumert  temaet i Unge Ahmed, men Ahmed finner en vei ut.

Belgias mest profilerte filmskapere i nyere tid, Jean-Pierre og Luc Dardenne har sluppet sitt nyeste verk. Og igjen vinner de pris for den. Brødrene Dardenne vant prisen for beste regi ved filmfestivalen i Cannes for Unge Ahmed.

Deres filmer har ofte politiske tema og deres stil er sosialrealistiske. De har vunnet Gullpalmen to ganger. Filmene har aldri filmmusikk til og fremstår ofte som litt enkle. Denne filmen er i Dardenne-stil og den vil engasjere gamle og nye fans av brødrene.

Ahmed spilles av 14 år gamle Idir Ben Addi. Ahmed er en litt stille, flyktig og innesluttet gutt som er på jakt etter å bli en «god muslim». Ahmed er 13 år og bor sammen med sin mor, en bror og  søster i en belgisk småby. Filmen har en del flere minutters sammenhengende klipp med fokus på hovedkarakteren, og dette bygger engasjement for gutten hos seerne. Han fremstår på mange måter som en litt typisk tenåring, i opposisjon til omgivelsene. Han er litt nerdete, men hjelpsom og med en eksplisitt åndelig natur. Med sitt søte ansikt og spinkle kropp passer han neppe til stereotypen av en terrorist.

Det kan virke som Ahmed søker til imamen i den lokale moskeen i mangel av en farsfigur i hjemmet. Han fremstår som en pliktoppfyllende gutt og hans fromhet trekker ham bort fra de som ønsker å hjelpe han vekk fra ekstrem ideologi. Man forstår at Ahmed nylig er blitt tiltrukket av radikal islam. Man ser at moren trygler ham om å få tilbake den «gamle» gutten sin slik han var, opptatt av TV-spill og med postere på veggen. Og han nekter å håndhilse på læreren sin, Inès (Myriem Akheddiou) som han har hatt et nært forhold til siden han var liten. Hun forstår hvilke veier Ahmed har begitt seg inn på, men han nekter å lese koranen sammen med henne. Dette ikke er tillat i Islam, mener han.

Dramaet tar seg opp for alvor da Inès ønsker å lære folk i morskeen arabisk fra andre kilder enn Koranen. Dette mener imamen er blasfemi. Da Ahmed i tillegg får vite at lærerinne er sammen med en jødisk mann, ser han på henne som fiende og et mål for Jihad. Imamen snakker nemlig mye med han om at jihad er nødvendig så ikke islam skal forsvinne fra Belgia. Denne besettelsen om jihad slipper aldri taket på ham gjennom hele filmen.

Etter et drapsforsøk på læreren, havner Ahmed på en ungdomsinstitusjon der han blir godt, men strengt ivaretatt. Som seer leter man etter ledetråder om Ahmed angrer på sine handlinger og er villig til å endre seg, eller om han stille planlegger et nytt angrep på læreren sin. Hans sosialarbeider (Olivier Bonnaud) og eierne av gården der han blir satt til å arbeide, er vennlige og respekterer hans religion. Den, i hans øyne, vantro verden virker like dedikert til hans velvære som han er for ødeleggelsen av den. Det hele utspiller seg som en drakamp.

Det er litt vanskelig som seer å forstå hva som driver Ahmed. Man får vite at hans fetter har dødd som martyr i hellig krig og bildet av denne fetteren legger Ahmed under bønneteppet sitt når han skal be. Fetteren blir brukt i Imamens manipulasjon av gutten, og sosiallæreren henviser også til ham når han sier «drap er ikke som et myggstikk».

Kontrasten mellom de vestlig orienterte kvinnene i familien, og den radikale fetteren og Imamen er så stor at man kan spekulere på at det er det som har radikalisert også Ahmed. Men dette overlater Jean-Pierre og Luc Dardenne til oss seere å vurdere. Filmen gir ingen forklaring på hvordan barn kan ha slike tanker. Hvordan kan et barn ha denne grusomheten og insistere på å gjøre denne type voldelig handling? Dardenne-brødrene ville ikke lage en film om hvorfor noen blir terrorister, men hvordan vi kan lede de bort fra å forbli i ekstremismens vold. Det er derfor de valgte en så ung hovedperson som Ahmed. Siden han befinner seg i prossessen der han går fra barn til voksen, er det mer troverdig at han kan gå fra det mentale fengsel, som fanatisme innebærer.

Men selv om Ahmed er svært ung, viser de oss ingen enkel vei ut. Alle forsøk fra familie, kriminalomsorg og kjærligheten til unge Louise er fånyttes. Dette ville ikke være troverdig. Han er for dypt inne i feil tankespor.

Dardenne-brødrene har gjort grundig researh i forkant med hjelp av folk som har jobbet tett på terrorister og avradikalisering. Det er Ahmeds alder som gjør veien tilbake mulig. Etter en viss alder, spesielt etter at man har utført en alvorlig terrorhandling er den prosessen i umulig, ifølge regissørene. Det er ganske dramatisk at han måtte falle og skade seg alvorlig, før forbandelsen slipper taket. Men i situasjonen der Ahmed er hjelpeløs, etter fallet, roper han ikke på Imamen eller Gud. Han roper på mamma, slik ethvert barn vil gjøre. Han er jo fortsatt et barn.

Gjennom hele filmen ser vi hans tette bånd til moren, og det er dette båndet som kan trekke ham ut av fanatismen. Men hvorfor virker det som Ahmed har et problem med kvinner? Imamens virker svært opptatt av renhet, og dette overfører han til Ahmed. Både moren, søsteren, jenta på gården og læreren hindrer på hver sin måte renhet. Moren drikker alkohol, søsteren kler seg ikke sømmelig, læreren vil lære bort arabisk på feil måte og jenta kysser ham. Kvinner er en hindring mellom Gud og mannen, det er det Ahmed tenker. Til tross for det negative kvinnebildet han har lært, så er det ikke Imamen eller Gud han roper på når han faller, men moren. Det er Inès (lærerinnen) han ber om tilgivelse, og ikke Allah. Kvinnene i denne historien har nok dypere innflytelse på unge Akmed, enn han ønsker å tillate dem.

Ahmed er mye redd. Dette illustreres med alle de rituelle vaskescenene. Han er redd for å klappe hunder, han er redd for å ikke nå bønnetidene og ikke minst blir han livredd da unge Louise (Victoria Bluck), som han møter på bondegården, kysser ham og innrømmer at hun ble forelsket i ham ved første øyekast. Hun nekter å bli muslim og roper «paradiset finnes ikke». Man kan ane at Ahmeds skjøre verden, i en blanding av sin første kjærlighetssorg og følelsen av å ha sviktet sin tro, faller sammen. Han rømmer fra behandlingsinstitusjonen og begir seg ut på et siste, skjebnesvangert oppdrag. Dette setter hans eget liv i fare og avslutningen er sterk og symboltung der han blir liggende på bakken, alene og kaver rundt seg.

Jeg syntes filmen var veldig spennende, og aldri kjedelig. Alikevel følte jeg at det var det noe uforløst over det hele. Jeg satt med et ønske om å forstå Ahmed bedre og at han ble mindre karikatur. Men allerede i første scene løper karrakteren forbi kameraet og inn på badet. Han er hemmelighetsfull og unnslipper vår fulle oppmerksomhet under hele filmen og jeg tror det er regisørenes hensikt. Han skal være en gutt som er litt vanskelig å gripe fatt i, en som ikke lar seg sette i bås.

Men som andre filmer som Dardenne har laget, er dette en enkel film med en enkel historie. Den forteller likevel om noe viktig på en engasjerende måte. Den behandler alle karakterene med omtanke og er en viktig film å få med seg i dagens samfunn der ikke bare religiøse ideer, men også konspiasjonsteorier og andre ideologier, truer med å overta unge menneskers fornuft. Filmen er ikke et angrep på islam, men en påstand om at enhver idé som anser seg å være den eneste sanne troen er antitetisk mot veletablerte idealer om toleranse og religionsfrihet.