Anmeldelse: Trolls

FARGERIK AFFÆRE: Trolls både sjarmerer og underholder i kinosalen.

Trolls er både sjarmerende, morsom og festlig. Filmen disker opp med flotte farger, godt tempo, fin musikk og morsomme replikker, og særlig mer kan man ikke ønske seg.

Anmeldelsen er basert på en 2D-visning med norsk tale.

Starten på Trolls får meg med en gang til å tenke på en annen DreamWorks-film, nemlig Shrek 2 (2004). Denne oppstarten er å presentere filmens karakterer og historie via en animert bok. Det som deretter møter oss er en fornøyelig remiks av Edvard Griegs velkjente Dovregubbens hall som er laget til filmen og heter Hair Up.

Ifølge filmen er Bergen by en besynderlig affære, for det er nemlig bergensere som er lykketrollenes store fiende. Bergensernes eneste mulighet til å bli lykkelige er ved å spise et troll, og slik skapes spenningen mellom de to grupperingene.

Trollene vi møter elsker sang, dans og klemmer, og med sterke og lysende farger kan man ikke annet enn å la seg sjarmere. Nettopp de lekre fargene vil nok helt klart være tiltrekkende for de aller minste. Ting skjer i raskt tempo i Trolls, og også dette er noe som vil fenge for både store og små.

Filmens fart er med på å gjøre Trolls til en svært underholdende opplevelse. Filmens humor er både god, og til tider nokså nyskapende, og jeg lo godt av Trolls. I tillegg til forførende farger er det som vises på lerretet godt utført på animasjonssiden. Bildene er ofte satt sammen for å forestille et kamera i bevegelse, og dette på flere kreative måter. I tillegg gir animeringen et teksturpreg av noe filtlignende på flere av overflatene, og det er nesten så vi vil rekke fram hånden og kjenne på materialene. Dette er tøft, og framstår nesten som rått i kontrast til alle de fargerike og glatte overflatene vi ellers møter i filmen.

Trolls har mange av musikalens kjennetegn med mye sang, musikk og dans, og flere musikalske øyeblikk klarer å vekke mange følelser. For oss voksne kan det være ålreit å se filmen med originalstemmene, med blant annet Justin Timberlake, Gwen Stefani og Anna Kendrick, men Trolls med norske stemmer fungerer også svært godt. Den norske versjonen innehar stemmer som Marion Ravn, Atle Pettersen og Siri Nilsen, og flere av tekstene som er oversatt er velfungerende i denne konteksten.

I filmen må lykketrollet Poppy (Marion Ravn/Anna Kendrick) legge ut på en reise for å finne igjen flere av vennene sine som har blitt tatt av en bergenser. Poppy er virkelig et lykketroll med stor L, og kan ikke annet enn å spre optimisme og glede. Trollet Kvist (Atle Pettersen/Justin Timberlake) derimot bærer på en sorg, og kan ikke fordra Poppys livlige vesen. Deres reise og samarbeid blir sentralt i filmen, og dette skildres på en forståelig måte for de minste, uten at det blir kjedelig for oss voksne.

Den gedigne bruken av populærmusikk er med på å holde entusiasmen oppe for de voksne i kinosalen. Når Poppy klunker på gitaren og lager en emosjonell stemning uten like ved å synge Simon & Garfunkels The Sound of Silence, til den nokså mørke og deprimerte Kvist, kan det ikke beskrives som annet enn kostelig. Videre er det en humoristisk vri på Lionel Richies Hello, et noe rørende møte med Kvists forhistorie med Total Eclipse of the Heart, og en enda mer rørende tolkning av True Colors. Filmens musikk og scenerier både flørter, og tidvis åpenlyst beføler, alle klisjéer som finnes i musikalverdenen, men likevel fungerer dette. For barna er dette høyst trolig engasjerende, og morsomt, og for oss voksne er det gjenkjennelig musikk som vi assosierer med helt andre ting, og dermed enda festligere.

I tillegg til musikk som appellerer til det voksne publikummet, finnes også enkelte referanser som vi har lært oss å sette pris på i animasjonsfilmer som dette. For eksempel finnes det en referanse til Askepott, som mister skoen sin i slottstrappa, og nettopp dette er jo en referanse som også barn kan forstå.

Jo, da; Trolls bygger nok på en del innarbeidede klisjéer, og innehar også de klassiske ingrediensene med godt mot ondt, positivt mot negativt også videre. Likevel klarer det på ett vis å treffe noe allment hos oss.

Barna må anses målgruppe for en film som denne, og flere ganger i løpet av filmen er det scener, replikker eller handlinger som jeg er skråsikker på at barn jeg kjenner ville både ha ledd av og likt veldig godt.

Trolls er en film jeg trygt kan anbefale til barnefamilier, og selv om du ikke har noen barn å ta med på kino, så er den uansett verdt å se grunnet mye underholdende musikk og festlige replikker. Dette er en film som fort kan bli en gjenganger på skjermen hjemme for mange barn når den blir klar for fysisk utgivelse, og da er det ikke tvil om at du stadig vekk vil nynne på Justin Timberlakes Can’t Stop The Feeling, for det har jeg gjort etter å bare ha sett den én gang. «Nothing I can see but you when you dance, dance, dance…»

Vi skal ikke se bort i fra at DreamWorks med disse sjarmerende trollene har sikret seg en ny, stor franchise, og jeg vil gjerne se trollene i enda en film.

Stor takk til Hamar kino for presseadgang.