Anmeldelse: Titane

Autofil får en bokstavelig ny betydning.

(OBS! Anmeldelsen er forsøkt skrevet uten spoilere. Men les på eget ansvar!)

Titane starter med at en far og datter er i en bilulykke, og datteren får implantert en titanplate i hodet. Allerede i dette anslaget kommer det frem at jenta, Alexia, er veldig glad i bil.

Så hopper filmen frem en rekke år, og vi møter en voksen Alexia (Agathe Rouselle) som er danser på bilshow.

Her følger kamera Alexia mens hun beveger seg inn på bilshowet, forbi barmfagre damer som vasker bil og mannfolk som glor, før scenen ender i at vi får se Alexia fremføre en veldig erotisk dans på panseret til en flammelakkert bil. Hun har tydeligvis en status i miljøet, da vi ser henne skrive autografer etter showet.

Det er ekstremt vanskelig å skulle gi denne filmen en grundig anmeldelse uten å komme med noen spoilere, men jeg skal forsøke å holde de til et absolutt minimum.

I de neste scenene får vi vite at Alexia har en voldelig hemmelighet, og at hennes forkjærlighet for biler strekker seg mye lenger enn til å bare kjærtegne karosseriet …

Hennes voldelige tendenser innhenter henne, og hun må flykte. Hun bestemmer seg for å endre utseende og ta på seg rollen som en voksen versjon av en forsvunnet gutt. Faren til denne gutten tar henne imot som sin egen sønn, selv om det kan virke som han innerst inne vet at det ikke er sønnen.

Titane er en meget spesiell film, hvor rammen er satt til noe som kan oppfattes som surrealistisk og fantasipreget.

Dette kan nok fremmedgjøre en del seere, men også fange opp filmentusiaster som setter pris på de merkeligere filmene som Holy Motors, The Neon Demon og Mandy.

Filmregissør Julia Ducournau er mest kjent for sin kritikerroste Raw, en film denne anmelderen likte godt.

Under den veldig utradisjonelle rammen finnes det derimot en annen historie. En historie om kjærlighet, aggresjon og kjønnsroller. Først og fremst en fars kjærlighet, men også en frustrasjon i å forstå hvordan man viser kjærlighet. Akkurat dette kommer frem på subtile måter i flere av filmens scener.

Titane kunne fort blitt subjektet i en avhandling om kjønnsroller, fra det sjåvinistiske mannsblikket og en fremstilling av maskulinitet, til flytende kjønnsidentitet og legning. Dette skal jeg derimot ikke gå inn på i denne anmeldelsen.

I tillegg til å være en film man ikke kan gjengi handlingen til uten å spolere, så er Titane en visuelt vakker film.

Her er det god bruk av fargefilter, stemningsfull musikk og gode kameraføringer.

Dialogen er til tider sparsom, men dermed også enda viktigere. Skuespillet er av ypperste klasse både i relasjonene og ikke minst i det fysiske – spesielt Alexia og Vincent (Vincent Lindon) som spiller faren som har mistet sønnen sin.

Bruken av spesialeffekter fungerer også utmerket, og måten det er brukt på gjør at man kan få tanker om det som skjer faktisk skjer eller om det bare er slik Alexia oppfatter det.

Titane er en vanskelig film å se, en film med flere lag og nyanser jeg tror man vil legge enda bedre merke til ved et gjensyn.

Etter å ha sett både Raw og Titane må jeg si at jeg er nysgjerrig på kommende filmer fra filmskaper Julia Ducournau.

LES OGSÅ:

Cannes-pris til Renate Reinsve