Anmeldelse: Thor: Ragnarok

Thor, som etter min mening er den beste karakteren i Marvel-universet, får i tredje runde endelig en god film! Men filmen lider av «Marvel-effekten».

Thor-filmene har vært den svakeste delen av Marvel Cinematic Universe (MCU). Den første var en stiv og kjedelig historie og den andre bare et dårlig forsøk på et episk eventyr. Heldigvis valgte Marvel å gi sin rareste franchise (bortsett fra den med en snakkende tre) til en regissør som forstår og elsker latterlige historier.

Om du ikke husker hva som skjedde i den mildt sagt forglemmelige filmen Thor: The Dark World, så har altså Loke (Thors onde bror) klart å ta over Asgard etter at han forfalsket sitt dødsfall og forkledde seg som Odin, som han kastet ut av Asgard – Gudenes hjem.

Regissør Taika Waititi overbeviser om at han er akkurat mannen for denne jobben. Helt fra åpningsscenen så ser vi at dette blir en annen type film. Vi møter Tordenguden mens han bokstavelig tatt henger ned i en Alien-versjon av helvete.

Det som i stor grad preger Thor: Ragnarok er Taika Waititis komiske stil. Han vet hvordan han skal fange opp det morsomme i en historie uten å gjøre narr av den. Ragnarok kunne fort ha blitt Marvels mørkeste filmen til nå om du går ut fra emnet, men Waititi forstår at en så stor historie også kan mines for komisk gull. Og herregud er denne filmen fylt av gull! Komedien kommer fra mange kilder. Alt fra skurken og til overraskende gjesteopptredner fra Waititis forrige film Hunt for the Wilderpeople – og til å skape munterhet mellom Thor og Hulk. Det beste av alt er at komedien føles som en naturlig del av historien. Til og med comic relief-karakteren – en alien av stein – spilt av Waititi, passer perfekt i filmen.

Skuespillerprestasjonene i Thor: Ragnarok er svært gode. Chris Hemsworth viser å ha gode evner innen komisk timing, i tillegg til at han utfører de mer seriøse scenene i filmen med bravur. Mark Ruffalo overbeviser som den beste film-Hulken noensinne, og viser ikke bare at han er en god Bruce Banner, men gjør også en utmerket jobb som det grønne monsteret. Hulk får snakke i denne filmen og får dermed endelig en karakterutvikling og emosjonell vekst. Hulk kommer inn i historien på en fin måte, og all munterheten mellom ham og Thor holder filmen godt sammen. Den store overraskelsen er Tessa Thompson som Valkyrie, en kriger som stjeler hver scene hun er med i.

Vi møter også Hela, spilt av Cate Blanchet. Hun ser ut til å ha det veldig gøy mens hun spiller sitt ondeste vesen ut. Hela har en interessant bakgrunn som er knyttet til Thors historie på en smart måte. Dessverre blir dette den verste delen av filmen, da den ødelegger Thor: Ragnaroks tempo med en uimponerende Asgar historie. Du sitter nærmest og venter på at filmen skal hoppe tilbake til Hulken og Thor.

Filmens største problem er det samme som de fleste andre Marvel-filmene. Historien i Thor: Ragnarok fortjener å bli tatt seriøst, men hver gang noe dramatisk skjer, forteller en karakter en vits og svekker dermed hele scenen.
Filmen har også overraskende dårlige digitale effekter, med overforbruk av heslige dataanimerte stuntmenn som ser ut som en lavbudsjett TV-serie.

Thor: Ragnarok har altså alle de vanlige Marvel-problemene, men humoren løfter filmen fra resten av filmuniverset. Dette er en hysterisk morsom film med gode karakterer. Den er også en av de få superheltfilmene som faktisk ender opp med konsekvenser. Du ser faktisk endringer på slutten av filmen.