Anmeldelse: The Trial of the Chicago 7 (Kino & VOD – Netflix)

The Trial of the Chicago 7 er åpenbart ment som en samtaleåpner om «hvor langt vi har kommet siden opptøyene i 1968?»

Filmen har fantastiske skuespillerprestasjoner. Den har høy intensitet, og jeg vil ikke bli overrasket om den blir tildelt noen priser.

«The whole world is watching», ropte de den gangen, og det kunne de vel ropt nå også – i 2020. For hele verden har akkurat nå blikket på USAs viktige presidentvalg og på årets demonstrasjoner.

Aaron Sorkin, som vant en Oscar for The Social Network for beste tilpasset manus, tar et nytt skudd i regissørstolen etter Molly’s Game.

«Chicago 7» -prosjektet har sirklet rundt Hollywood i over et tiår og det har reist en lang vei før den kom på skjermen. I dette tilfellet så sender Netflix den på kino i fjorten dager før den kommer eksklusivt på den noe mindre TV-skjermen hjemme.

Sorkins manus var opprinnelig ment for Steven Spielberg, men Writers Guild of America-streiken i 2007 førte til at prosjektet ble lagt på is og den opprinnelige regissøren gikk videre til andre prosjekter. Det endte med at Spielberg oppfordret Sorkin til å fullføre filmen selv.

Gjennom sin karriere med å skrive for film, fjernsyn og scene, har Aaron Sorkin vist en fascinasjon med institusjonene i amerikansk politikk og rettferdighet.

The Trial of the Chicago 7 , viser Sorkin på sitt ypperste med sin gravende nysgjerrighet, lidenskapelige indignasjon og saftige tale i dette beryktede seks måneders rettssirkuset, basert på sanne hendelser fra 1968 til 1970.

Sorkin regisserer et stjernelag som inkluderer Sacha Baron Cohen, Yahya Abdul Mateen II, Eddie Redmayne og Mark Rylance.

Tom Hayden (Redmayne) og Rennie Davis (Alex Sharp) oppfordrer til fredelige protester med vekt på de unge livene som går tapt i Vietnamkrigen. Haydens spill på rettferdig intellektualisme står i skarp kontrast til den rebelske Abbie Hoffman (Baron Cohen). Det vises på Redmaynes tolkning av denne rollen, at han personlig ble sterkt berørt av den ekte Haydens integritet.

Yippiene fra Youth International Party, anført av Jerry Rubin (Jeremy Strong) har en mer kaotisk tilnærming til å protestere, og hevder at demontering av systemet bare skjer når dette forstyrres først.

Tom Hayden, som opprettholder en respektfull holdning gjennom hele rettssaken, avviser Abbie og Jerry som oppmerksomhetssøkende motkulturelle showmenn. Mye av filmens lure humor kommer kommer av teamet Cohen og Strong.

Yahya Abdul -Mateen Iis (Aquaman) sitt kokende raseri over å bli dratt gjennom prosessen er til å ta og føle på. Han spiller Black Panther-aktivisten Bobby Seale. Selv om Bobby lovte familien sin at han ikke ville gjøre mye ut av protestene, så blir han den åttende tiltalte.

Dialogen til karakteren Bobby Seal er svært god. Sorkins manus treffer bevisst på rå nerver med hans innsikt i hvordan Panthers ble utnyttet i rettssaken, og satte en svart mann blant de tiltalte for å skremme juryen.

Mark Rylance  (Bridge of Spies) spiller William Kunstler,  hovedadvokaten for de syv, men Bobby Seale nektet å ha ham som sin advokat. Kunstler stiller mot den unge påtaleadvokaten Richard Schultz (Joseph Gordon-Levitt).

Frank Langella er fenomenal som dommer Julius Hoffman. Hoffmann er en mann som balanserer på den farlige kanten mellom inkompetent og ondskap.

Mark Rylance som Kunstler hamrer igjennom sin økende irritasjon over et ødelagt system. Rylance viser igjen hvorfor han er en av våre ypperste skuespillere. Han er ensemblets beste når det gjelder å få Sorkins dialog til å høres spontan ut. Frank Langella fanger perfekt hvor farlig det kan være når slike menn har en makt som de ikke er i stand til å forstå.

Friksjonen mellom Kunstler og dommer Hoffman gir spennende øyeblikk med fyrverkeri for Rylance og Langella. Michael Keaton er et annet perfekt valg. Han skinner i sine få scener som justisminister Ramsey Clark.

Sorkins velstrukturerte manus gjør det lekende lett å se hver enkelt figurs posisjon i saken, uenighetene som avdekkes mellom de tiltalte og det store politiske spillet som de uforvarende har blitt brikker i. Filmen er fullstappet med vittig dialog.

Jeg får likevel en følelse at denne kanskje er litt for raffinert og velprodusert, om det er mulig å si noe sånt?

Problemene stammer fra regissøren Sorkin, ikke forfatteren Sorkin. Kanskje på grunn av viktigheten han legger på et manus han har utviklet i løpet av et tiår. Og prosjektet får enda mer vekt med den økte protestbevegelsen i 2020. Så kanskje blir Sorkin for ivrig med sine karakterer og dialog. Det er for polert – det er ikke noe skitt under fingerneglene, ikke engang hos Jerry og Abbie.

Selv et sted som  identifiseres som konspirasjonshuset, føles som et perfekt opplyst filmsett. Disse mennene sto overfor en lang fengselsperiode, og de forsto veldig godt sin rolle i historien, protesten og til og med i opinionen mot Vietnam-krigen. Men det har ikke den følelsesmessige effekten den burde. En annen regissør kunne ha tillatt historien å puste mer utenfor den knivskarpe dialogen.

At Sorkin beskriver at alle vet nøyaktig hva de skal si og gjøre i en gitt situasjon med perfekt diksjon og ordforråd, passer perfekt til en historie som oppfinnelsen av Facebook i The Social Network eller til og med fødselen av Apple i Steve Jobs! Men protestbevegelsen og regjeringens forsøk på å dempe den burde være mer organisk enn denne filmen er. De ser ut og høres bra ut, men burde de det? Var det virkelig slik? Jeg tviler.

Filmen har et storslått produsentteam: to ganger Oscar-nominerte Marc Platt (La La Land og Bridge of Spies), Stuart Besser (Molly’s Game), Matt Jackson (End of Watch), og Tyler Thompson (Everest). Sammen med klipper Alan Baumgarten (American Hustle) har de bidratt til en film som engasjere fra første stund, men det går fort i svingene og føles litt komplekst.

Filmmusikken er storslagen! Daniel Pemberton, som har blitt nominert til tre Golden Globe-priser, inkludert to for originale partiturer (Steve Jobs og Motherless Brooklyn) og en for original sang (Gold fra 2016-filmen med samme navn), Denne filmen er Pembertons tredje engasjement i et Sorkin-prosjekt. «Hear My Voice», vil bli sendt inn for beste originale sang ved den 93. Oscar-prisen neste april. Den fremføres av Celeste, som var med på å skrive sangen sammen med Pemberton.

Sorkin har laget en film som er gripende, lysende og gravende, like lærd som hans beste verk og som alltid først og fremst forankret i historie og karakter. Det handler like mye om den konstitusjonelle amerikanske retten til å protestere som retten til å se hele sannheten. Dette gjør den utrolig relevant for hvor vi er i dag, og for hva som står på spill i det kommende valget i USA. «You can do anything to anything, by taking it out of context», som det sies i denne filmen.

Den avsluttende tonen i trass gir et glimt av håp som mange av oss sulter etter akkurat nå. Jeg kjente det i hjerteroten.