Anmeldelse: The Theory of Everything

KINOMAGASINETs anmelder gir The Theory of Everything terningkast fem.

The Theory of Everything er en hjerteskjærende film med kjærlighet, kunnskap og optimisme som eneste våpen.

I denne biografiske dramafilmen møter vi en gruppe smarte, unge menn med stor interesse og lidenskap for fysikk. Hele denne gjengen motbeviser tanken om at fysikk er komplisert, tørt og kjedelig, og at mennesker som arbeider med dette er likeså. Fysikkgjengen vi møter, med selveste Stephen Hawking i spissen, er varm, livlig, humoristisk og festlig.

Filmen starter i 1963, da Stephen Hawking var 21 år. Videre får vi følge mange tiår av Hawkings liv.

Det er flotte kontraster i filmens farger. På starten av filmen, i en scene hvor Stephen og en av kameratene er ute og sykler, er det en kald og blåaktig nyanse som preger fargespektret. Senere i filmen, for eksempel under noen av de første møtene mellom Jane og Stephen, er det varme, gulaktige farger som flommer innover kinosalen.

Nettopp møtet mellom Jane og Stephen skaper en fin inngang i hele filmen. Det er romantisk, fint og vakkert, men blir ikke til noen sukkersprengt klisjé.

Da Stephen får beskjed om at han har en alvorlig muskelsykdom er ikke Jane i tvil; hun lar sin kjærlighet og sine følelser for Stephen seire. Hun velger livet med Stephen, med alt det måtte innebære. Hun vil stå ved hans side, hjelpe han og være der for han selv om sykdommen vil skape radikale endringer for dem begge.

Den beundringsverdige Jane blir gestaltet av Felicity Jones. Hennes utvikling fra den noe skjøre, unge jenta som blir forelsket i Stephen, og til den godt voksne, selvstendige og tøffe damen vi møter i slutten av filmen, vil nok imponere og berøre alle og enhver.

Eddie Redmayne, som spiller hovedrollen som Stephen Hawking, gjør en ekstraordinær innsats, og imponerer meg stort. Redmayne viser en person som er ganske usikker og redd, men samtidig er bevisst sitt eget kunnskapsnivå og sine egne evner. Han får fram den sorgen som kan fylle Stephen hvis han ikke helt får til det han vil innen studiene, får middelmådige tilbakemeldinger eller lignende, men han får også fram gleden, varmen og optimismen hvis han føler seg tilfreds.

Redmayne behersker å vise hvordan Hawkings muskelsykdom påvirker hele hans personlighet og liv. Både Redmaynes prestasjoner, og ikke minst historien i seg selv, griper virkelig tak i meg.

Hvordan Hawking takler sykdommen er beundringsverdig, og jeg kan ikke annet enn å både bli trist og sympatiserende. Men selve håndteringen skaper også en varme i meg.

Hawkings kunnskap blir et sjarmerende drag. Han har mye kunnskap, men har gudskjelov ikke blitt støpt i noen prototypisk form for smarte menn ala Sheldon Cooper fra The Big Bang Theory.

Både Eddie Redmayne og Felicity Jones har fått en rekke filmprisnominasjoner for sine skuespillerprestasjoner i The Theory of Everything.

Eddie Redmayne har allerede vunnet den anerkjente Golden Globe-prisen for beste mannlige hovedrolle. Begge to har også mottatt prestisjetunge nominasjoner til Oscar-prisen, henholdsvis klassen beste mannlige og beste kvinnelige hovedrolle.

I en del glimt gjennom hele filmen vitner om en god fotograf bak kameraet. Spesielt en del scener med nærbilder er spesielle, nyskapende og gode. Jeg biter meg også merke i en scene hvor en trappeoppgang filmes med kameraet i bevegelse. Nettopp denne filmingen får meg til å tenke på Hitchcocks velkjente trappescene fra filmen Vertigo.

The Theory of Everything viser Stephen Hawkings liv med en totalforandrende muskelsykdom, men også hans livsverk med forskning og arbeid rundt blant annet sorte hull. Hans enestående kone er med på å holde han oppe, og de lever ett så normalt liv som overhode mulig i den gitte situasjonen.

Filmens spilletid er på omkring to timer. Dette kan bli litt i lengste laget. Det er en omfattende historie som skal frem, men til filmens fordel kunne nok enkelte deler vært tatt bort eller kortet ned. Spesielt slutten av filmen har med noen momenter som fører mot ulike hold. Hvis noen av disse elementene hadde vært fjernet, ville nok filmen og dens framdrift blitt bedre og mer enhetlig.

Filmen skildrer en tøff og vanskelig historie om Hawkings sykdom og liv, og jeg kjenner gråten presse på. Men dette er også en film som viser at man skal beholde optimismen, ikke sette grenser for seg selv og alltid velge kjærligheten. For The Theory of Everything viser hvordan kjærligheten kan bety så godt som alt for ens liv, uten at det blir en klisjé.

Stor takk til Hamar Kino for presseadgang.