Anmeldelse: The Suicide Squad (2021)

2021-utgaven av The Suicide Squad treffer der 2016-utgaven bommer og er en ekstremt gøyal actionkomedie. Definitivt verdt kinobilletten.

2021-utgaven av The Suicide Squad er en løs oppfølger til 2016-filmen Suicide Squad. Det er nesten ingen referanser til den forrige filmen og de fleste karakterene er helt nye. Det er noe som er helt greit, for 2016-filmen er etter min mening en meget dårlig film.

I ettertid har det kommet ut at 2016-versjonen av Suicide Squad som kom på kino ikke var 100 prosent det regissøren David Ayer hadde ønsket seg. Med andre ord en lignende hendelse som med Justice League-filmen til Zack Snyder fra 2017, som også ble tuklet med av studioet.

Foreløpig er ikke den originale versjonen til regissør David Ayer tilgjengelig, men forhåpentligvis blir den det en dag. Det har heldigvis kommet en god ting ut av dette og det er James Gunns oppfølger.

The Suicide Squad er en av de mer ferske filmene fra DC sitt univers. Her blir vi bare kastet ut i det hele uten altfor mye informasjon om hvem som er hvem. I løpet av oppdraget blir vi bedre kjent med hver av dem. Hver av karakterene er interessante og kule på hver sin måte. Samtidig er det noen som kan bli litt for mye av til tider.

Narrativet til filmen er veldig enkelt og rett frem, men det går ikke særlig mye utover kvaliteten. Hvis du hadde sagt at dette er en sammenslåing av Avengers-filmene og Mission Impossible-filmene, bare at heltene er tidligere kjeltringer, så treffer du spikeren på hodet. Ikke noen grensesprengende historie altså, men heller noe som fremstår som et mer reinspikket karakterdrama.

Det var flere karakterer som jeg skulle ønske hadde overlevd litt lenger. Dette er spesielt i begynnelsen av filmen. Dette er mest et kompliment fordi jeg likte dem så godt at jeg ville ha sett mer mer av dem. Det er også ment som en kritikk siden jeg føler flere av mine favorittskuespillere ble brukt litt for lite. Samtidig er jeg ikke overrasket over dette siden det var advart om i flere av trailerne.

Skuespillet i denne filmen er briljant. Margot Robbie gjør sin tredje prestasjon som Harley Quinn og hun fortsetter å vise fram en fantastisk galematias-personlighet.

Idris Elba som Robert DuBois alias Bloodsport og Daniela Melchior som Cleo Cazo alias Ratcatcher 2 er nok favorittene mine blant skuespillerne i film. At de er fenomenalt dyktige vet vi fra før, her gjennom å drive historien videre i ekstremt dype og interessante retninger. Deres roller komplementerer hverandre med spennende fakta vi lærer om hver deres fortid.

David Dastmalchian gjør en strålende jobb med å introdusere oss til karakteren Abner Krill alias Polka-Dot Man. Han er en person med evne til å skyte noe etsende som materialiserer seg som frisbeer i polka-dot mønster. Høres muligens ganske merkelig ut, men de ender opp med å være meget effektive mot fiender i filmen. Med den innsatsen Dastmalchian som Polka-Dot Man gjør skulle det ikke forundre meg om han blir et forbilde for de av oss som er noe annerledes enn andre mennesker.

Sylvester Stallone stemmeskuespiller Nanaue alias King Shark (ja, du leste riktig) og er filmens store vitsemaker. Her får Stallone mange morsomme sitater som en stor menneskelig og snakkende hai. Det var flere ganger jeg fikk latterkrampe av de forskjellige scenene som involverte han.

Peter Capaldi sin rolle var den jeg var mest spent på siden, han kjenner vi som den eksemplariske tolvte inkarnasjonen av The Doctor i den britiske TV-serien Doctor Who. I filmen gjør han en glimrende jobb som skurken Gaius Grieves alias The Thinker. Hans rolle blir genialt brukt til å forklare hva som egentlig skjer på Corto Maltese. Dette lar han ta kontroll over atmosfæren i visse scener på en utmerket måte.

John Cena som Christopher Smith alias Peacemaker er nok en av de jeg likte minst i filmen. Cena gjør et dyktig skuespillerportrett av karakteren, og kommer innimellom med noen gode vitser. Karakteren faller derimot noe flatt på fordi den blir veldig ensformig og litt vel tullete. Jeg skjønner noe av appellen med han, men han blir bare for mye amerikansk show-off kriger for meg.

Actionscenene er grandiose og spektakulære. Sammen med den herlige filmatiske presentasjonen er actionscenene definitivt verdt det store lerretet. Her har vi alt fra en overraskende morsom snikskytterscene til lange og fengslende biljakter. For ikke å snakke om det obligatoriske store, episke klimakset på slutten. Samtidig får vi engasjerende musikk som binder scenene godt sammen og gjør de enda mer spennende.

Alt i alt er The Suicide Squad (2021) en ekstremt god forbedring i forhold til Suicide Squad (2016). Tusen takk til James Gunn og hans crew for å ha gitt oss et av årets beste filmer og en av de beste DC-superhelt-filmene til nå. Håper Gunn er villig til lage fler, helst med samme kvalitet som denne eller bedre.

PS:

The Suicide Squad har et par «end credits»-scener. Den første er kort og viser noe som skjedde på andre siden av Corto Maltese. Den andre har tilknytning til den kommende DC-serien som også blir laget av James Gunn.