Anmeldelse: The Revenant

The Revenant fikk terningkast fem av KINOMAGASINETs anmelder. Filmen vant tre forskjellige Oscar, for Beste kinematografi, Beste regi og Beste mannlige hovedrolle.

The Revenant er virkelig en unik film på mange måter. Den er en opplevelse som må sees på det største lerret mulig for at man skal forstå rekkevidden av den.

Basert på Michael Punkes roman The Revenant: A Novel of Revenge fra 2002, skal filmen angivelig være basert på virkelige hendelser om pelsjeger Hugh Glass. Om alt du får se i denne filmen faktisk fant sted er usikkert, og mye er nok mer myte enn sannhet.

Regissert av mexicanske Alejandro González Iñárritu følger historien en grusom fortelling sentrert rundt en gruppe pelsjegere i 1823. Etter å ha blitt brutalt angrepet av en grizzlybjørn blir Hugh Glass (Leonardo DiCaprio) etterlatt for å dø av jegerkollega Fitzgerald (Tom Hardy) og Bridger (Will Poulter). Glass unnslipper på mirakuløst vis sin egen grav, og sakte men sikkert finner han veien tilbake til sivilisasjonen for å utøve hevn mot de som har forrådt han.

Filmfotograf Emmanuel Lubezki ser ut til å ta med seg en gylden Oscar hjem, igjen, for sitt arbeid. Han har tidligere vunnet for Gravity og Birdman. The Revenant er absolutt slående vakker i sin fotografering, og så å si hver eneste scene kunne vært et postkort i seg selv. Filmen er skutt med 6,5K digitale kameraer og kun med naturlig lys. Ikke nok med det, men her finnes fotoarbeid jeg har vansker med å forstå hvordan det er mulig å få til. De fantastisk vakre scenene som utspiller seg, enten det er snødekkede fjelltopper eller endeløse skoger og gnistrende fossefall i solen, skal ha vært et endeløst helvete for staben å få gjennomført. Kombinert med lange tagninger og bitende kulde skal flere ha forlatt innspillingen. Regissør Iñárritu sitt ønske om å filme hele filmen kronologisk, i tillegg til de store utfordringene ellers, skal ha toppet det hele. Uansett bevitner vi her noe av det mest eksepsjonelle fotoarbeidet som er gjort i moderne film.

Regissør Alejandro González Iñárritu fikk mye ros og beundring for sitt bevegelige kamera i Birdman. I The Revenant fremviser han igjen dette på en meget sterk måte. Kamera glir tilsynelatende sømløst og roterer mellom karakterene og alle hindringer naturen måtte by på, og det med minimalt med klipping. Slagscenen som åpner det hele fremviser noe av det fremste som er gjort med «steadicam», og ikke siden Saving Private Ryan har jeg sett en mer dynamisk, effektiv og realistisk slagscene. Her glir hans kamera gjennom hele scenen, og lar oss som tilskuere elegant bevitne så å si hver eneste detalj og dødsfall. Vi er plassert midt i hele fyrverkeriet, og med en like effektiv lydmiks savner jeg overhodet ikke 3D.

Ved siden av det mesterlige fotoarbeidet finner vi en rekke meget dyktige skuespillere. Tom Hardy briljerer ondskapsfullt som drapsmannen Fitzgerald. Will Poulter og Domnhall Gleeson er like gode som Hardy i sine respektive roller som Bridger og Henry. Mesteparten av rollebesetningen er briter, og det er en fornøyelse å se kjente og ukjente navn få oppmerksomhet i Hollywood.

Stjernen i denne utsøkte filmen er uansett Leonardo DiCaprio, som kan vinne en Oscar i år for sin tolkning av rollen som Hugh Glass. Han har tidligere vært nominert en rekke ganger uten å vinne. Hans mulighet denne gangen er utvilsomt sterk med denne filmen, og jeg vil tørre å påstå at det er én av hans beste filmer, selv om det ikke er en av hans beste roller. Det er en særdeles fysisk karakter og rolletolkning, og ikke en særlig dialogdrevet da han innehar få replikker i filmen. For det meste er det stønn, grynting, rop og lyder han fremsetter der han drar kroppen sin gjennom gjørme, snø og ikke minst spiser alt fra innvoller av en Bison til rå fisk. Men han er så absolutt troverdig i rollen som Glass; én av hans beste rolletolkninger noensinne.

The Revenant er så mye mer enn en film. Den er alt fra en opplevelse til en utholdelsestest, ikke bare for Glass men også for deg som tilskuer. For når sjokket over de vakre scenene begynner å avta, sitter jeg igjen med følelsen at det hele snart må avsluttes. Historien er brutal og det er også språket filmen skal formidle. Noen ganger er det rett og slett ubehagelig realistisk å se hva DiCaprios karakter må gjennomgå. Om regissøren har inkorporert et politisk miljøverntema er jeg usikker på, men de vakre bildene får meg utvilsomt til å tenke på hvor inderlig vakker vår jordklode er, og ikke minst hvor sårbar den er. Og det selv om den vakre naturen nesten tar livet av Hugh Glass gjentatte ganger.

Indianere er en viktig del av historien og her ligger det nok et budskap gjemt under all staffasjen i de flotte bildene. Og bildene kan jeg nevne til jeg blir like isblå i ansiktet som DiCaprio. Bildene er scenen hvor historien fortelles, og selv om tema er menneskets eldste motiv, sitter jeg igjen med at filmen egentlig handler om menneskets vilje til å leve. En viktig bestanddel i menneskets eksistens og noe som aldri tas i betraktning om et menneske holder på å dø.

Filmen er perfekt lydsatt og setter hele kinosalen i bevegelse, og lydene fungerer i tospann med de vakre bildene i å fortelle historien. Ja, det er musikk her. Den er tilstedeværende, men beskjeden i all sin prakt.

Så selv om de Terrence Malick-inspirerte drømmescenene ikke falt i smak hos meg, fremstår denne filmen like banebrytende som Avatar i sin tid. Dette er digital filmskapning på sitt absolutt beste, og må oppleves på kino. Vi så filmen i 4K, og vil absolutt oppfordre publikum til å se den med Dolby Atmos også.

Stor takk til SF Kino Ski for presseadgang.