Anmeldelse: The Racer

The Racer er en irsk film om å være et tannhjul i et maskineri. Et tannhjul som så altfor enkelt kan byttes ut.

Dette fiktive sykkel- og dopingdramaet fokuserer på en såkalt «domestique» – en ukjent helt som ofrer sine egne drømmer om å vinne den gule trøyen i Tour de France.

Dominique Chabol står i fare for å måtte forlate det eneste livet han kjenner og det eneste som betyr noe. Det er på sykkelsete han er noe, tror han.

Vi følger ham gjennom de tre mest dramatiske dagene i hans liv.

Vi skal helt tilbake til 1996, mens Boyzone sin «No Matter What» dominerer radiokanalene.

Vi følger oppstarten av Tour de France i Irland. På grunn av et verdensmesterskap i fotball, som gikk samtidig med sykkelrittet i Frankrike, så ble de første tre etappene kjørt i Irland.

Dette året kan nok regnes som bunnpunktet i dette sykkelrittets historie.

The Racer er bare inspirert av denne hendelsen, og ikke basert på en sann historie.

Men det finnes flere gjenkjennelige paralleller til virkeligheten. I denne filmen har man den italienske «Tartare», som kan likne på den faktiske vinneren det året, Pantani.

Han var en stor syklist, men endte opp med å dø av kokainoverdose. Tartare spilles av den unge belgiske Matteo Simoni.

Dette året rystet en dopingskandale hele sykkelmiljøet da en belgisk servicemedarbeider ble stoppet på grensen mellom Frankrike og Belgia med store mengder ulovlige preparater. Dette er til filmens bakteppe.

Tour de France var ansett som verdens mest sexy, sofistikerte og harde sykkelritt. Disse skandalene har gjort rennets rykte mer frynsete.

Da filmskaper Kieron J Walsh begynte å undersøke miljøet, fant han mange europeiske, arbeiderklassemenn på billige hoteller med stort forbruk av dop.

Reggissør Kieron J Walsh har satt seg godt inn i sykkelmiljøet. Kanskje på grunn av at hans manus er skrevet i samarbeid med dokumentarprodusenten Ciaran Cassidy er det hele rikt på detaljer rundt sporten.

Sykkelsporten har alltid vært full av stimuli. For hundre år siden drakk syklistene brandy før rennet for å redusere smerten. Kampen mot doping har vart lenge og på denne tiden var ikke doping bare vanlig, men noe av det var også til dels lovlig.

Alt handlet om å utholde smertene. Det har alltid vært mye dop i denne sporten, og dermed en god del dødsfall.

På den tiden anså man ikke det å dope seg som en forbrytelse, forbrytelsen kom først om man ble tatt for det.

Filmen er en karakterstudie av hvordan det oppleves å være på tampen av en idrettskarriere, uten egentlig å ha utmerket seg noe særlig.

Den rutinerte skuespilleren Louis Talpe gir en troverdig tolkning av støtterytteren Dominique «Dom» Chabol. Han har en sløvhet som karakteriserer en litt overfokusert idrettsmann som ikke lever for noe annet enn sykling.

Denne karakteren føles overbevisende i sin forvirring og motløshet med tanke på neste steg i livet. Det som fascinerte regissøren, under studiene av dette miljøe,t var hvor liten vinnerinteresse det var hos de i sykkellaget som ikke var ment for å vinne. For dem så var ros og støtte innad i laget mer enn nok.

Dette er en historie om de usynlige kjempene, som trives i skyggen. Filmen har noen sjokkerende aspekter og den er god på detaljene i sykkelverdenen.

Alt fra medikamentbelagte blodoverføringer initiert av treneren Sonny (Iain Glen) via det praktiske med å urinere i løpet av løpet, til humoren og samspillet mellom teammedlemmene. Belastningen på rytternes fysiske og mentale helse er håndgripelig fremstilt.

 

Om man ikke har sett Tour De France før, så kan man risikere å opparbeide seg en interesse for det etter å ha sett denne filmen. Jeg elsket hvor ærlig denne filmen er.

Filmen er klart inspirert av filmen Rush (2013) i hvor personlig man opplever skyggesiden i denne idretten.

Jeg synes ikke Kieron J. Walsh helt når det nivået Rush har, men jeg forstår at han prøver på det.

Jeg lot meg imidlertid imponere av skotske Iain Glen ( Game of Thrones, Resident Evil 2007, 2016) sin noe sleske tolkning av rollen som treneren Sonny McElhone.

Hannes De Maeyer er en av Belgias mest allsidige komponister, mest kjent for sitt samarbeid med regissørduoen Adil El Arbi og Bilall Fallah (Black (2015); Patser (2018).

Musikken hans varierer fra ren elektronisk til imponerende symfoniske komposisjoner. Jeg tror han var på samme bølgelengde med Kieron, og han forstod hvilken retning han burde gå musikkmessig. Musikkens repeterende, minimalistiske karakter – i toner, motiver og perkusjon som marimba eller elektronisk perkusjon – gjenspeiler gjentatt tråkk på sykkelen.

Med et solid elektronisk grunnlag illustreres adrenalinet som rytterne føler bruser gjennom kroppen ved starten av hvert spennende løp. Ettersom både den elektroniske og den orkestrale delen av musikken er viktig for denne filmen, var intensjonen aldri å lage en ren orkesterpartitur, men heller å søke etter en original lyd og atmosfære.

De akustiske instrumentene, på bakgrunn av elektroniske lyder, gir visse scener en intens følelse. Det var viktig å understreke Doms menneskelige karakter og hans følelser. Noen ganger hører man også et lite irsk etnisk preg, selv om dette absolutt ikke er et stort poeng. Men et fint tillegg, siden regissøren er irsk og filmen er spilt inn i Irland.

Musikken er det absolutt beste ved denne filmen, og jeg måtte laste ned soundtracket for å høre det senere.

Det gir fin innsikt i sykkellagets praksis, men generelt mangler The Racer tilstrekkelig nyanse, spesifisitet og originalitet til å nærme seg den gule trøyen.