Anmeldelse: The Place

The Place er en lavmælt og dialogdrevet utforskning av hva mennesker er villige til å gjøre for å få oppfylt sine drømmer og ønsker.

I The Place følger vi en mystisk mann som fordriver dagene sine på sitt faste bord på en kafé med å tilby ulike mennesker å oppfylle deres inderligste ønske, mot en gjentjeneste som han leter frem i sin sirlig utfylte notatbok.

Han tar imot et ønske og gir en spesifikk oppgave personen overfor ham må utføre for å få sin del av avtalen oppfylt. Disse oppgavene er som oftest kriminelle og enda oftere rent ut grusomme, noe som hans «klienter» må streve med.

Etterhvert som vi følger de ulike personenes vei mot sine mål gjennom samtalene med mannen på kaféen, flettes de ulike trådene mer og mer inn i hverandre.

Noe av det mest interessante med filmen er helt klart hvordan alle disse historiene kun fortelles gjennom samtaler rundt et bord, der den mystiske mannens kunder kommer med sine rapporter om framgangen i oppgavene sine.

Regissør Paolo Genovese fokuserer på dialogen i sin film og viker ikke fra bordet på kaféen. Denne bruken av kun en lokasjon kunne vært et hinder for å fortelle historien, men manus er såpass godt satt sammen at det er få problemer med å skjønne sammenhengen og følge de ulike historiene.

Jevnt over er det mye gode rolleprestasjoner i The Place, og kanskje særlig hovedrolleinnehaver Valerio Mastandrea leverer godt. Hans rolige og hverdagslige væremåte i lys av hvilke historier som bretter seg ut foran ham, skaper en god kontrast til de gradvis mer og mer desperate gjestene hans. Ellers utmerker også Alba Rohrwacher (nonnen Chiara) og Vinicio Marchioni (familiefaren Gigi) seg positivt i sine deler av filmen.

Det er mye godt å si om det relativt enkle formspråket i The Place og hvordan det bidrar til å lage en film om drastiske valg med sparsomme midler. Historieformidlingen stoler på at publikummet klarer å tolke og forstå det som skjer.

Men et aspekt som ikke fungerte helt for min del var musikken. Den blir til tider litt for overtydelig beskrivende av følelsene i scenen, noe som for meg stod i litt for stor kontrast til den ellers lavmælte fortellermåten. Jeg ble rett og slett litt tatt ut av fiksjonen av det noen ganger, noe som var et irritasjonsmoment. I en film som ellers ikke er tynget av overtydelig eksposisjon, syntes jeg det ikke passet spesielt godt inn. Og det skjedde såpass mange ganger at det ble mer enn et lite aber.

Der The Place fungerer godt er gjennom rolleprestasjonene og dialogen. Karakterene er stort sett troverdig og fremstilles så tredimensjonale det er mulig å få dem ut ifra de bruddstykkene av livene deres vi får servert. Det er derimot i noen elementer som ikke fungerer like godt, da spesielt musikken som taler imot helhetsinntrykket for meg.

Men alt i alt en fascinerende liten film om menneskers vilje til å ofre en del av seg selv for å oppfylle sine drømmer, fortalt på en litt annerledes og mer intim måte enn hva man er vant til.

Takk til Nordisk Film Kino Kilden for presseadgang.