Anmeldelse: The Peanut Butter Falcon

The Peanut Butter Falcon er fylt av magiske øyeblikk om godvilje, fordommer og vennskap. Uansett hvilket humør du er i så vil denne filmen fylle din kropp med varme og glede.

Zak (Zak Gottsagen) er en ung mann som bor på et pensjonat ettersom han ikke har noen familie. Dagene hans består av å se på gamle Wrestling-VHS-videoer og å klekke ut strategier for å rømme fra pensjonatet der han bor.

Tyler (Shia LaBeouf) jobber som fisker. Men etter han i beruset tilstand setter fyr på fiskeri-rivalenes bedrift blir han nødt til å komme seg så langt vekk som overhodet mulig, med et par forbannede rivaler i hælene.

Zak rømmer. Tyler flykter.

Tyler har temperament-svingninger og Zak har Downs syndrom. Dette gjør at når deres veier krysser hverandre så gnistrer kjemi og samspill som et fyrverkeri og et av de beste og mest sjarmerende vennskapene på film noensinne er skapt. Det blir rett og slett poetisk.

De første scenene av filmen kan kanskje virke litt påtvunget og er tungt preget av klisjér, men med god sjarm fra begge skuespillerne virker ikke de overtydelige replikkene så kleine som de absolutt har mulighet til å være.

Filmskaperne gjør også publikum en tjeneste ved å ikke dvele hos de to karakterene som individer på deres tunge hverdager, men kommer seg raskt til poenget, nemlig møtet mellom Zak og Tyler.

Disse karakterene fremviser en glede med sine nydelige personligheter.

Regissørene Tyler Nilson og Michael Schwartz tør å stå i fine, uhastede situasjoner, uten å skape noen omstendelige advarsler eller problemer for at karakterene skal komme seg fra A til B til C til Å.

Filmen flyter og hviler hvor den føler for det – og gir et enormt spillerom til skuespillerne for å uttrykke sin karisma, sine sorger, sin humor og sine ideologier. Ingenting overspilles, alt føles ekstremt menneskelig og relaterbart.

The Peanut Butter Falcon lider dessverre av noen unødvendige faktorer slik som Tylers rivaler, som er på jakt etter hevn. John Hawkes har heldigvis få replikker og får spilt mer med blikk og stillhet, men «sidekicksa» hans er stereotyper av «bad guys» som er tøffere enn toget og gir ingen dybde eller mening til historien. Jeg har full forståelse for at noen av omstendighetene måtte til for å få Zak og Tyler sammen, men da foretrekker jeg at antagonistene har en tydeligere og viktigere relasjon til protagonistene.

Elanore, spilt av Dakota Johnson (Fifty Shades-serien), som er på leting etter Zak, har derimot en sårbar og velskrevet relasjon til Zak og bidrar til å skape ny dynamikk og flyt blant guttene.

Selv om filmen er vakker og varm er den også full av humor. Filmen har en styrke i sin komikk og Zak Gottsagen har ekstremt god komisk timing, og den største humoren for meg er den komiske timingen i klipp. Visuell humor er blitt sjelden vare i nåtidens filmer. Det er aldeles nydelig å se en varm og menneskelig film inkludere humor i det visuelle.

The Peanut Butter Falcon har som nevnt en effektiv, men lite troverdig start. Den har noen elementer av klisjé som gjør «vondt», men som er svært overkommelig når reisen til Zak og Tyler først starter.

Deretter er det bare å nyte hvert sekund av duoen LaBeouf og Gottsagen, de vil få deg til å ønske deg tilbake til kinosalen rett etter filmen er ferdig for å henge med dem igjen og igjen.

Da filmen var ferdigsett var jeg så sterkt berørt av gleden over dette vennskapet som er skildret, og det å være godhjertet, at jeg feller et par tårer. Ta med deg de du er glad i på kino. Venner, kjærester, foreldre, søsken – hele slekta! The Peanut Butter Falcon varmer og skaper godhet i hvert eneste hjerte.