Anmeldelse: The Mummy

KINOMAGASINETs anmelder gir The Mummy terningkast tre.

Til tross for Tom Cruise og skrekkelementer klarer ikke The Mummy verken å bli like skremmende, spennende eller morsom som 1999-utgaven med Brendan Fraser.

Det var overraskende da Universal annonserte en omstart av The Mummy-serien. At Universal også skulle starte et nytt filmunivers à la Marvel, men med sine egne monstre, var enda mer overraskende.

Jeg var og er veldig skeptisk til denne ideen. Og etter å ha sett The Mummy er ikke skepsisen min blitt det slag mindre.

Kan dette konseptet virkelig lykkes? Basert på denne første filmen er svaret nei, med mindre de endrer mye.

Tom Cruise spiller rollen som Nick Morton, en tjuvradd av en leiesoldat som også er den dummeste arkeologen noensinne.

Han og kompisen Chris Vail – spilt av filmens «humoravløser» Jake Johnson – slipper ut verdens største fiende: en urgammel egyptisk mumifisert prinsesse som har evnen til å kysse livet ut av mennesker for å bli sterkere.

For å beseire prinsesse Ahmanet (Sofia Boutella) og forhindre gjenkomsten av enda flere onde skikkelser må Tom Cruise få hjelp av Universals The Avengers-lignende team, blant annet med selveste Dr. Henry Jekyll. Det er også en del gjesteopptredner og hint til resten av Universals Dark Universe, som det hele skal hete.

Ett av elementene som The Mummy lider under er bruken av humor. Manuset er skrevet av tre forfattere: David Koepp, Dylan Kussman og Christopher McQuarrie. Sistnevnte skrev (og regisserte) den forrige Mission: Impossible-filmen. Disse forfatterne har forsøkt å balansere filmen mellom skrekk og komedie – som i 1999-versjonen – men de endte opp med å skape flate og dumme karakterer. Alt i filmen forklares minst tre ganger og karakterene er likevel forvirret.

Klippingen virker amatørmessig, med mange unødvendige kutt mellom scener som forvirrer seerne. Og selv om filmen har mange kjente og gode skuespillere er kjemien mellom dem helt fraværende. Spesielt når det gjelder den obligatoriske og tvungne romansen mellom Tom Cruise og Annabelle Wallis – som spiller agenten Jerry Halsey, en av Jekylls medarbeidere i monsterjakten.

Men ikke alt er feil i The Mummy. Fra starten av vil seerne merke at filmen har mye mer skrekk enn trailerne solgte inn. Dette betyr en «jump-scare» hver tjuende minutt, svermer av rotter som drukner Tom Cruise, skjeletter som svømmer … og edderkopper, altfor mange edderkopper!

Regissøren Alex Kurtzman har andre planer enn bare å vise skumle monstre i denne filmen. The Mummy har en utrolig arv å videreføre og Kurtzman ønsker åpenbart å gi dybde til sine monstre. Her klarer Sofia Boutella å levere. Ahmanet er en fascinerende karakter, som er like skummel som hun er vakker og sympatisk. Hun klarer å selge inn det faktum at verdens undergang kanskje ikke er så ille.

Til slutt møter vi en ny skurk som er både overraskende som han er velkommen.

En annen ting som The Mummy klarer å gjøre bra er å hinte til det større universet som skal utvikles i neste filmene. Russell Crowe spiller en solid Dr. Henry Jekyll, en mann som skjuler en mørkere side, altså Mr. Hyde. Crowe gjør en god jobb med å skildre begge personlighetene.

Selv om The Mummy har mye skrekkelementer i seg er ikke filmen til å bli vettaskremt av. I tillegg er digitaleffektene så dårlig at de kjøttetende skarabéene fra 1999-versjonen ser bedre ut i sammenligning.

Det er alltid et monster skjult i alle oss mennesker. Det er grunnidéen som The Mummy prøver å utforske. Til tross for gode prestasjoner og noen kule skrekkscener klarer filmen hverken å leve opp til spørsmålet de prøver å stille, eller å underholde særlig mye.