Anmeldelse: The Mule

Det er alltid en begivenhet når Clint Eastwood kommer med en ny film.

Han har på sin eldre dager vist seg som en av Hollywoods mest interessante stemmer og sikreste kort. Dessverre er ikke The Mule blant hans beste filmer, til det er den altfor retningsløs og mye mindre spennende enn den gir seg ut for å være.

For målgruppen derimot, vi som alltid har syntes Clintern er den tøffeste gutten i klassen (og som sikkert også begynner å dra på årene), er dette to timer som er helt uproblematisk å bruke i kinosalen.

Historien om den gamle mannen med økonomiske problemer som ender opp som kurer for den meksikanske mafiaen høres umiddelbart ut som en historie det skal være mulig å lage en drivende god thriller av, ispedd en solid dose samfunnskritikk.

Problemet er at filmen ikke evner å skape noen emosjonell kobling mellom publikum og karakterene.

Earl fremstår som en til tider ganske ufordragelig type som ikke bryr seg om familien sin og som uten å mukke kaster seg på muligheten til å tjene gode penger som sjåfør for mafiaen.

Filmens forsøk på å fremstille Earl som uvitende til hva han først har begitt seg ut på virker komisk og lite troverdig. Hva tror han egentlig det er i bagene?

Kjøreturene på langs av USA er blant filmens beste øyeblikk. Earl som kjører sakte gjennom et stadig skiftende landskap mens han synger gamle slagere er riktig så fornøyelig.

Underveis stopper han og hjelper folk og fremstår til tider svært så likandes til tross for sine mange mangler. Han blir konfrontert av både en lesbisk motorsykkelgjeng og en afroamerikansk familie. I begge tilfellene blir han satt på plass for at han omtaler dem henholdsvis som «boys» og «negros». I begge tilfellene tar han det til seg med et smil og det virker som at han rett og slett bare er en gammel mann som ikke har fått med seg at verden har endret seg.

Er det privatpersonen Clint Eastwood som skinner gjennom her? Jeg satt av og til med følelsen at Eastwood forsøker å ta et lite oppgjør med både høyresiden og den machokulturen som han har nærmest blitt en talsperson for.

Fremstillingen av mafiaen og DEA-agentene som jakter på dem er kanskje filmens største ankepunkt. Her virker det som at filmen rett og slett ikke har prøvd engang, men bare hentet inspirasjon fra alle andre filmer.

Alt er klisjefylt og oser av venstrehåndsarbeid. Skuespillere som Michael Peña, Laurence Fishburne og ikke minst den fantastiske Clifton Collins Jr. kastes bort i alt for små roller som like gjerne kunne vært spilt av hvem som helst. Og da har jeg ikke engang nevnt Andy Garcia som spinnvill mafiaboss som utelukkende skyter leirduer med en gullhagle mens han omgås lettkledde kvinner. Hm, sett det før, ja!

Det som fungerer godt i filmen er skildring av Earls forhold til eks-kona spilt av Dianne Wiest. Det er et forhold som utvikler seg på en troverdig og fin måte.

Særlig i filmens siste del viser begge to hvilke store skuespillere de er. At denne delen stykker opp et actionmettet handlingsforløp med Earl, mafiaen og DEA-agentene får så bare være. Det er kanskje realistisk at arbeidsdagen til DEA stort sett består i å stoppe mistenkelige biler og sjekke førerkort, men særlig spennende og filmatisk er det ikke.

I The Mule er Earl Stone en gammel mann som ikke lenger passer inn i den moderne verdenen.

Når filmen er slutt har han endelig funnet tilbake til noe han kan og behersker. Det store spørsmålet vi som publikum sitter igjen med er derimot hva med Eastwood selv? Var dette siste gang vi så han på lerretet eller har den gamle mannen, i likhet med Earl, noen triks igjen i ermet?