Anmeldelse: The Matrix Resurrections

En ny Matrix-film kom i grevens tid, men holder den mål?

The Matrix (1999) er en av tidenes mest innflytelsesrike og brilliante filmer: En blanding av stiler og konsepter så sømløst satt sammen og samtidig så forbausende at ingen andre filmer har klart å kopiere den med hell (selv om altfor mange har prøvd).

Å gi en innføring i hvilke kunstneriske og filosofiske innflytelser som har spilt inn på det som til slutt ble Wachowski-søsknenes Matrix-serie ville krevd sin egen artikkel.

Men nå har vi altså, 18 år etter The Matrix Revolutions (2003), fått en splitter ny oppfølger.

Det er virkelig på tide at vi nå får en helt ny film i denne utrolige serien, som mye handlet om å se forbi kontrollerende samfunnsstrukturer, oppdage spirituelle sannheter og danne sin egen skjebne basert på kunnskap og kreativitet. Den tredje og siste filmen i trilogien hintet til en gjenoppstandelse av hovedpersonen Neo (spilt av Keanu Reeves), og det er i bunn og grunn det The Matrix Resurrections handler om.

Keanu Reeves er tilbake, sammen med sin kvinnelige motpart Carrie-Anne Moss (som spilte Trinity i de forrige filmene).

Lana Wachowski er den eneste av de to søsknene som står for dette prosjektet: Hun sitter for første gang alene i registolen til en kinofilm, og har skrevet manuset sammen med bl.a. David Mitchell (forfatter av romanen Cloud Atlas, som Wachowski adapterte sammen med sin søster i 2012).

Det er litt snodig at Laurence Fishburne ikke er med, til tross for at hans ikoniske karakter Morpheus tilsynelatende er med i filmen (spilt av den yngre Yahya Abdul-Mateen II). For min del er dette et ganske stort tap for serien, siden Fishburne alltid har vært en enorm styrke hos de tidligere filmene. At han ikke en gang ble spurt om å være med her gjorde meg nesten mer nysgjerrig enn lei meg. Nå etter å ha sett filmen, kan jeg fortsatt ikke si jeg skjønner hvorfor de valgte å behandle karakteren slik.

I likhet med Netflix sin Breaking Bad-oppfølger El Camino og Disney sin Toy Story 4 (begge fra 2019), opplever jeg The Matrix Resurrections som en velprodusert, men hul og unødvendig oppfølger til en serie som tidligere satte det kunstneriske over det kommersielle. Det er trist å erkjenne, men dette føles veldig som et prosjekt Lana Wachowski motvillig sa ja til etter årevis med trygling fra Warner Bros. Dette reflekteres unektelig i første akt av Resurrections, som gjør narr av dagens mediesamfunn sin umettelighet for «sequels, prequels, remakes & reboots».

Ut fra polemikken Resurrections innledningsvis retter mot sitt eget medium, fikk jeg en forventning om at dette skulle være et motsvar til nettopp den typen filmer. Dessverre er hele resten av filmen mer eller mindre blottet for mye av den eksistensielle samfunnskritikken som definerte særlig originalen, samt de mer abstrakte filosofiske spørsmålene stilt av Reloaded og Revolutions. Det som ble igjen kunne i det minste vært god action og flotte effekter, men til og med her skuffer Resurrections i forhold til sine forløpere.

Jeg skal på ingen måte si at dette er en dårlig film. Jeg er en stor forsvarer av den originale trilogien, og syns også det er veldig mye å like med dette fjerde kapitlet. Det å lære mer om hva som skjedde med Zion etter trilogiens avslutning var en fryd. Keanu Reeves og Carrie-Anne Moss spiller bedre enn noen gang i rollenes sine, filmen er generelt veldig spennende og den holder et utrolig godt tempo til å være så lang.

The Matrix var en av de siste store filmseriene som prioriterte historien og håndverket sitt over alt annet. Etter å ha ventet lenge på denne fjerde filmen, for så å ha blitt servert seriens ekvivalent til The Force Awakens, sitter jeg igjen med en litt tom følelse. Jeg skal ikke se bort ifra at det kan være skjulte kvaliteter her som er vanskelige å fange opp i første runde (slik det var med de omdiskuterte oppfølgerne som kom i 2003). Men i en tid der mange sover i timen, hadde det vært fint med en ny Matrix-film like tankevekkende som originalen.

Per i dag ser Resurrections ut som bare nok et stykke kode i matrisen.