Anmeldelse: The Longest Ride

KINOMAGASINETs anmelder syntes The Longest Ride ga en fin skildring av to kjærlighetshistorier.

Selv om The Longest Ride ikke bidrar med noe nytt, er det en søt film som fletter sammen to kjærlighetshistorier som både sjarmerer og rører.

The Longest Ride er en adaptasjon av Nicholas Sparks’ roman med samme tittel. Sparks har forfattet mange bestselgere som har blitt filmatisert tidligere, noen av disse er Dear John (2010) og The Notebook (2004).

I The Longest Ride møter vi college-studenten Sophia spilt av Britt Robertson, kjent fra The First Time (2012), Ask Me Anything (2014) og White Rabbit (2013). Sophia blir overtalt til å være med på et rodeo-event med okseridning. Der møter hun den sjarmerende og kjekke cowboyen Luke, spilt av Scott Eastwood. Eastwood har vi sett i en god håndfull av filmer, blant annet Fury (2014), Gran Torino (2008) og Flags of Our Fathers (2006).

Sophia og Luke er veldig forskjellige. Hun er snart ferdig med sin kunstutdannelse i North Carolina, og har allerede en jobb klar i New York. Han er en sta rodeo-rytter, cowboy og skal arve familieranchen. Tross denne forskjellen blir de hodestups forelsket i hverandre, og må møte utfordringene dette medfører.

På den første daten til Luke og Sophia kommer de over en bil som har kjørt av veien. I bilen sitter en gammel mann, Ira (Alan Alda). Etter dette utvikles det et vennskap mellom Ira og Sophie, hvor hun leser gamle brev som han sendte til sin nå avdøde kone Ruth (Naomi Eckhaus). Dermed blir det en veksling mellom to forskjellige kjærlighetsforhold, som begge har sine utfordringer.

Historiene veksler galant mellom 1940-tallet og i dag. Selv om det er over 60 år mellom historiene, er det mange likheter for de to parene. Flettingen fungerer særdeles godt, og budskapet om at man iblant må ofre sine egne ønsker for at et forhold skal fungere, kommer tydelig frem.

Kunsten spiller en viktig rolle som også binder de to historiene sammen. Ruth (unge Ruth er glimrende spilt av Oona Chaplin, som blant annet er kjent for rollen som Talisa Maegyr i Game of Thrones) var også en ivrig kunstelsker, og hun og Ira (unge Ira er spilt av Jack Huston) fikk etter årenes løp en respektabel samling med malerier.

I tillegg til den felles interessen, blir kunsten et symbol på de to parenes kjærlighet. Man må godta forholdenes utgangspunkt, på samme måte som man må sette pris på kunsten slik den fremstår uten å endre på maleriene.

Sønnen til selveste sjefs-cowboyen, Clint Eastwood, Scott Eastwood, gjør en troverdig rolle som stødig, sta og jordnær cowboy. På alle områder, utenom okseridningen, setter han andre før seg selv, og viser seg å være en skikkelig gentleman som skiller seg ut fra gutter som Sophia har datet tidligere.

Robertson sin skuespillerprestasjon er ikke så stødig som Eastwood sin. I starten av filmen er det mye «snubling» fra hennes side, og hun fremstår som unaturlig og barnslig. Dette passer ikke til rollen som seriøs kunststudent med toppkarakterer og en karriere ventende i New York. Men det blir bedre i siste halvdelen av filmen, og hennes vennskap til gamle Ira gir mange rørende og sterke scener.

The Longest Ride er regissert av George Tillman Jr. Han har tidligere regissert dramaer som The Inevitable Defeat of Mister & Pete (2013) og Men of Honor (2000), men også actionfilmer som for eksempel Faster (2010). Tillman får frem de to historiene i The Longest Ride på en ypperlig måte. Det er godt håndverk bak vekslingen mellom historiene. 1940- tallet og tiårene fremover er tidsriktig fremstilt, flyten er god, og det skaper også en nysgjerrighet hos publikum.

Styrken i filmen ligger i nettopp denne vekslingen. Det kunne fort ha blitt for mye å presse to historier inn i samme film, men her fungerer dette godt. I tillegg er det noen råflotte og tøffe scener med okseridning som gjør inntrykk. Fotograf David Tattersall viser noen kraftfulle bilder av de ekte (!) Professional Bull Riders-konkurranseoksene. Disse er alt annet en søte og snille, og man får en umiddelbar respekt til cowboyene som våger seg oppå ryggen deres.

Selv om skuespillet er litt snublete fra Robertson sin side, og vi har sett historier om forhold med konflikter før, er dette dramaet absolutt verdt å se. Nettopp på grunn av det gode håndverket bak flettingen av de to historiene, hvor budskapet om å gi og ta kommer frem i krysningspunktet mellom å ri sinte okser og å elske moderne kunst.