Anmeldelse: The Legend of Tarzan (3D)

KINOMAGASINETS Fredrik Olsen Hagstrøm var ikke helt overbevist men gir The Legend of Tarzan terningkast fire.

Tarzan 2016: En poserende muskelbunt! Nok en tilskudd i Tarzan franchisen ser dagens lys. The Legend of Tarzan innfrir ikke helt, men er absolutt en severdig film.

Tarzan. Din reaksjon på navnet alene er som regel preget av spenning, og inkarnasjonen av den ikoniske apemannen skaper stor forventning. Tilbake i Hollywoods tidligste dager var Edgar Rice Burroughs karakter en måte å få fremhevet den olympiske utøveren Johnny Weissmuller og Maureen O’Sullivan på, i frekke antrekk og i eksotiske miljøer. Det skulle vise seg å bli tolv filmer med Weissmuller som rolletolker av Tarzan-karakteren, i perioden fra 1932-1948. Disney laget også en animert versjon i 1999, komplett med sanger av Phil Collins.

Vi så også et forsøk på å bringe den trofaste karakteren tilbake til det moderne publikum i 1984. Filmen hadde da tittelen Greystoke: The Legend of Tarzan, Lord of the Apes, og ble regissert av Oscar-nominerte Hugh Hudson, kjent fra Chariots of Fire. Ingen ringere enn Christopher Lamert (Highlander-franchisen), spilte da rollen som Tarzan. Sist men ikke minst vil jeg også nevne 80-talls kjekkasen Miles O’Keefe for hans gode innlevelse og rolletolkning sammen med Bo Derek og Richard Harris i Tarzan, The Ape Man fra 1981.

I tillegg til overnevnte historikk er det laget utallige filmer, TV-serier, bøker og forestillinger om den populære skikkelsen fra jungelen, og de fleste av oss har et forhold til ham i en eller annen form. Tarzan er fortsatt mannen som presenterer en overstrømmende bro mellom sivilisasjon og natur, og som fører den menneskelige delen av verden inn i de ville dyrenes rike. Ikke alle forsøk på å filmatisere dette blir en opplagt suksess, og heller ikke denne gangen synes jeg man når helt til topps.

Den engelske regissøren David Yates, som også har regissert flere av Harry Potter-filmene, gjør en grei jobb, og viser oss jungelens konge som svinger seg digitalt mellom lianer og enorme trær i Kongos frodige naturomgivelser. Avstanden mellom lianer er enorme, noe som gjennomskues med overdreven bruk av CGI. Likevel kan ikke dette måles med for eksempel den mesterlig utførte The Jungle Book anno 2016, der vi får servert et dynamisk smykke av digital underholdning.

Filmens handling er nesten den samme som før. Etter at båten deres forliser søker John Clayton, kona Alice og deres nyfødte sønn John Clayton III ly i en trehytte i den afrikanske Kongo-junglelen. Kona dør av naturlige årsaker og John blir drept av illsinte aper. Dette resulterer i at sønnen blir værende igjen alene i hytta. Barnet bli tatt hånd om av en apefamilie, der moren Kala og sønnen Akut fostrer opp den lille gutten. Han får navnet Tarzan og blir etterhvert en naturlig del av jungelen. Senere treffer han sin Jane, og forelsker seg hodestups i henne. Frasen «me Tarzan, you Jane» ser igjen dagens lys.

Som et resultat av Berlinkonferansen har Kongo blitt delt opp mellom Belgia og Storbritannia. Den belgiske regjeringen står på randen av konkurs, og har satt seg i stor gjeld for å bygge en nasjonal jernbane og annen form for infrastruktur. Som svar på tiltale bestemmer kong Leopold av Belgia seg for å nyttigjøre seg av Kongos rike mineraldepoter og sender derfor Leon Rom, spilt av Christoph Waltz (Django Unchained, James Bond: Spectre) for å sikre de berømte Opal-diamantene. Dette fører til en enorm massakre med Rom som eneste overlevende. Stammelederen, Chief Mbonga, tilbyr ham diamantene mot et bytte med Tarzan.

Tilbake i Engaland blir Tarzan tilbudt å besøke Boma (en del av Kongo) av George Washington Williams (Samuel L. Jackson) for å dokumentere at sivilbefolkningen blir utsatt for slavehandel. Tarzan avviser ham med det samme, men etter mye overtalelse og sterke ord fra Williams ombestemmer han seg, og tar med Jane på reisen sørover.

Regissør Yates byr på samme innhold som vi er vant til å se i denne historien, men med en noe mer menneskelig vinkling på Tarzans historie og fremtreden. Han presenterer den sivile delen av Tarzan, John Clayton III, med mer fokus og tyngde enn i de mange foregående filmene i rekken. Dette gjør at filmen får en mer dyster og mørk stemning, siden omgivelsene i Greystoke, nordvest i England, er meget grå og triste. Filmen bærer mye preg av dette når Tarzan tolkes i Claytons skikkelse, men atmosfæren lyses litt mer opp når landskapet i Kongo dominerer med flott og frodig natur.

Vi vet at Alexander Skarsgård har hatt noen ekstreme måneder i forkant av denne filmen, og at trening og kosthold spiller en enorm faktor når man skal tolke en rolle som tidenes apemann. Men i løpet av sin tid på skjermen virker det som om Skarsgård utgjør seg som en pappskikkelse av en mannlig modell med en hard og meislet kroppsbygning. Dette resulterer i at de andre rollene hører mer til selve filmen, mens hans egen karakter gir inntrykk av å være til stede i filmen for å presentere en slags eksotisk fotoseanse i naturen. Det betyr derimot ikke at pappa Stellan Skarsgård ikke er stolt, sønnen fikk nok et meget stort pluss i boka da han fikk rollen som jungelens konge, siden faren er en meget stor Tarzan-fan.

I andre sentrale roller møter vi dyktige skuespillere som Samuel L. Jackson (Williams), Christoph Waltz (Rom) og australske Margot Robbie (Jane). De gjør en solid jobb, og har god innlevelse i sine respektive karakterer. I enkelte perioder er det de alene som holder filmen i live, når man ser bort i fra bruken av animasjon og Skarsgårds posering.

Kameraføringen, utført av engelske Henry Braham (Nanny McPhee, The Golden Compass), er god og balansert fra grå og dystre omgivelser i Greystoke til frodig og vakkert landskap på det afrikanske kontinentet. Jeg så denne filmen i 3D, i håp om å få mange overraskende og naturtroe øyeblikk, men de var det ikke mange av i denne filmen. Det tredimensjonale opplevelsesmomentet skuffet stort, og ikke engang de mest fartsfylte jungelscenene gjorde positivt inntrykk på meg. Når filmens spilletid var omme, følte jeg at jeg likegodt kunne ha sett den i todimensjonalt format.

Rupert Gregson-Williams (kjent for filmmusikken til flere Adam Sandler produksjoner) står for musikken, som følger meget godt med helt fra de hektiske og actionfylte scener til de rolige partiene i filmen. Lyden er meget viktig i slike eventyrfilmer, og selv om jeg ikke fikk mulighet til å se den med Dolby Atmos lydspor var jeg meget fornøyd med resultatet.

The Legend of Tarzan er ingen dårlig film, men som en oppsummering vil jeg si at den ikke klarte å inspirere eller engasjere meg godt nok. Jeg håper at Warner Brothers i fremtiden er smarte når det gjelder denne type film, og slutter å kaste bort penger på mangfoldige oppfølgere i et terreng som er tråkket nok opp fra før.

Stor takk til SF Kino Sarpsborg for presseadgang!