Anmeldelse: The House

The House er komiker Will Ferrells nyeste komedie, en historie om en far og en mor som starter et illegalt kasino for å klare å betale skoleavgiftene til datteren som nettopp har kommet inn på et dyrt college.

Familien Johansen er en tett knyttet gjeng. Når datter Alex (Ryan Simpkins) kommer inn på drømmecolleget, er faren Scott (Will Ferrell) og moren Kate (Amy Poehler) hennes største støttespillere og familien feirer stolt.

Familien hadde regnet med et stipend som byen gir ut til den mest fremadstormende studenten i nærmiljøet, men under et bystyremøte møter de skuffelse idet den korrupte bystyreren Bob (Nick Kroll) overbeviser beboerne om at de skal kutte ut stipendet til fordel for et stort basseng som skal bygges til glede for alle beboerne.

Dermed står foreldrene Johansen ovenfor et stort problem: de har ikke råd til å betale skoleavgiftene for datteren!

Scotts beste venn Frank (Jason Mantzoukas) kommer med et forslag om en plan som skal gjøre lommeboken til både familien Johansen og Frank selv fet nok til å betale skoleavgifter og mer på bare én måned: start et illegalt kasino i Franks kjeller!

Dette er utgangspunktet til The House. Det er et forholdsvis tynt grunnlag, men både Will Ferrell og regissør Andrew J. Cohen har vist tidligere at de kan få tynne utgangspunkt til å fungere riktig så godt med filmer som Anchorman og Step Brothers fra Ferrell sin side og Bad Neighbours fra Cohen sin side.

The House er på sitt morsomste når den tar skikkelig i. Etter hvert som kasinoet tar av og blir populært i nærmiljøet, ser vi en større og større endring av karakterene Scott, Kate og Frank. Scott og Kate går fra kleine foreldre til truende galninger, mens Frank går fra å være en spillegal taper til å være en fremgangsrik forretningsmann som forsøker å få eks-kona tilbake.

The House er en komedie som ikke tar seg selv seriøst på noen som helst måte, og filmen har heller ingen sterke røtter i virkeligheten. Filmens rollefigurer er rene karikaturer og det hele utspiller seg om en lang rekke med sketsjer fremfor et helhetlig og solid narrativ. Dette blir egentlig filmens styrke, da et slikt utgangspunkt aldri hadde fungert i en mer seriøs film. Her er det bare å lene seg tilbake og ta inn hjernedød underholdning i en og en halv time.

Ferrell og Poehler gjør det de kan best – komediesketsjer som spiller mer på deres kjemi og improvisasjon enn et grundig manus. The House er best når den fraviker fra et stramt manus og når gjengen havner i situasjoner hvor de må vise at de er harde kasinoeiere snarere enn utnyttbare venner i nærmiljøet.