Anmeldelse: The Hitman’s Bodyguard

Samuel L. Jackson og Ryan Reynolds i tospann i The Hitman's Bodyguard.

The Hitman’s Bodyguard er en altfor seriøs actionkomedie som kaster bort sine protagonister på en altfor dramatisk komedie.

Hvorfor er det så vanskelig å lage en god actionkomedie? En ville trodd at buddy-cop filmer var lett å lage. Sørg for å ha to morsomme skuespillere, masse action og ferdig med det! Bare se på actionkomediene fra 80- og 90-tallet; Lethal Weapon, Rush Hour og Bad Boys følger samme konsept: en seriøs og dedikert politimann som må samarbeide med en ung og uansvarlig nykommer, latter følger.

Det er lett å se hvorfor man kunne tenke at The Hitman’s Bodyguard kunne være en god film. Vi har to mennesker med ulike personligheter og bakgrunn, nemlig en leiemorder spilt av Samuel L. Jackson, og en livvakt spilt av Ryan Reynolds som må beskytte ham. En av de tar jobben seriøst, den andre mener alt er bare moro.

Problemet er at det finnes ikke karakterer i filmen, bare stjerner. Uansett hvor mange ganger noen refererer til Samuel L. Jackson sin karakter som Darius Kincaid, blir det umulig å tenke på han som noen andre enn Samuel L. Jackson. Han spiller bare en parodi av seg selv som sier «motherfucker» som om det var siste sjanse for det.

Ja, vi vet at det er hans catchphrase, men det blir ikke morsomt den 99. gangen Jackson sier det. Og det stopper ikke der, filmens største overraskelse er Salma Hayek som spiller kona til Kincaid. Hun er imponerende god og morsom i rollen, men det involverer ikke mye mer enn å banne like mye som Jackson.

Likevel finnes det en grei film i The Hitman’s Bodyguard. Det er ingen overraskelse at Samuel L. Jackson og Ryan Reynolds har god kjemi sammen og at begge er veldig morsomme skuespillere. Om du liker 90-tallets komedier og tusenvis av one-liners så er denne filmen for deg. Ryan Reynolds får gjenta mye av det som gjorde Deadpool til en suksess, og han lykkes for det meste med fysisk komedie.

Dessverre er det åpenbart at filmen først skrevet som et drama. Det er mange scener hvor man midt i en morsom samtale får noen alvorsord om hvordan en leiemorder har moralske verdier, og at en livvakt til korrupte og kriminelle er verre enn den som dreper folk.

Ifølge Reynolds skulle filmen egentlig være seriøs. Men med en gang han og Jackson ble ansatt, fikk filmen et nytt manus for å legge til rette for de to hovedstjernene. Resultatet er en film som bytter fra vitser om å drepe folk og ti «motherfuckers» per sekund til et romantisk drama om en mann som ikke klarer å fortelle en kvinne at han elsker henne.

Det er svært irriterende når filmskapere tror at et godt 80-talls soundtrack kan erstatte en god handling. Det samme skjedde med Atomic Blonde, som var en forglemmelig film med veldig god musikk. Her spilles Lionel Richies sang Hello da karakteren til Selma Hayek dreper en god del mennesker i en bar før hun møter Darius Kincaid. Det finnes til og med en sang som Samuel L. Jackson har laget til filmen.

Til å være en actionfilm, er det veldig vanskelig å forstå hva som skjer i filmen. Fotografen Jules O’Loughlin velger å fargegradere filmen på en måte som ser ut som om han druknet kameraet i vaselin, som å se ut av et skittent vindu.

The Hitman’s Bodyguard er nemlig en film for dem som liker å drikke mens de ser på film. Den type film du vil aldri i livet se alene, men som du kan kose deg med om du ser den med mange venner som bare gjøre narr av hvor dum filmen egentlig er.

Anmeldelsen ble først publisert i GeekWithAnAfro.com