Anmeldelse: The Happytime Murders

Hva skjer når du kombinerer en mørk film noir historie med festlige The Muppet Show? En interessant kombinasjon, men fungerer det?

Vi befinner oss i et alternativt Los Angeles. Mennesker og dukker lever side om side, men i hierarkiet befinner dukkene seg noen hakk under menneskene.

På ordentlig film noir-vis blir vi presentert for et makabert mordmysterium.

En etter en blir dukkene fra det klassiske barne-tv-showet «The Happytime Gang» myrdet på bestialsk vis. Det blir opp til privatdetektiv, og forhenværende politidukke, Phil Phillips å løse saken. Med seg får han sin tidligere partner Connie Edwards (Melissa McCarthy). Etterforskningen tar oss med inn i Los Angeles sin nedrige underverden bestående av narkotika, porno, prostitusjon og grov vold.

I utgangspunktet høres jo dette skikkelig forlokkende ut. En voksen, hardkokt krimfortelling satt til en Muppet Show-aktig verden. Lignende filmer har fungert veldig bra tidligere, som i Peter Jacksons rølpete Meet the Feebles fra 1989 og i Matt Stone og Trey Parker sin hysteriske Team America: Word Police fra 2004.

Problemet er bare det at der Meet the Feebles var fullstending anarkistisk i stil og innhold, og leverte noe man aldri hadde sett maken til tidligere, og Team America klarte på sin side å kombinere sexvitser med hardtslående kritikk av amerikansk utenrikspolitikk og samfunnssatire, klarer aldri The Happytime Murders å heve seg over det banale og barnslige.

Filmen virker å være så fornøyd med å kunne fråtse i obskøniteter at den glemmer at vold, sex og dop ikke er så grensesprengende som det engang var. Dagens publikum krever mer for å holde på oppmerksomheten. Joda, det er artig med en blekksprut som onanerer ei ku, men er det artig i flere minutter?

Det er synd at ikke filmen evner å være noe mer enn en alt for lang russesketsj, for det er mye bra potensiale her. Leken med film noir-genren er fin og privatdetektiven Phil Phillips er i utgangspunktet en bra karakter. Med sin rufsete fremtoning og genretypiske voiceover er det tydelig at filmskaperne kan sin Philip Marlowe og har sett et par filmer med Humprey Bogart. Phillips blir likevel for endimensjonal og lite spennende til at han kan bære filmen alene.

Melissa McCarthy har vært blant Hollywoods artigste skuespillere de siste årene. Hennes roller i Bridesmaids, Spy og The Heat har vært artige, underholdene og til tider riktig så nyskapende. Dermed er det desto mer skuffende at hun her virkelig ser ut til å gå på sparebluss. Hvor er snerten i replikkene og glimtet i øyet som jeg alltid har forbundet med henne? Her oser det likegyldighet og en distanse til karakteren. Det virker rett og slett som om hun kjeder seg i rollen. Det eneste lysglimtet på skuespillersiden er Maya Rudolph i rollen som Bubbles, den sexy sekretæren til Phillips. Hun er en fryd å se på og stjeler showet i alle scenene hun er med i.

På papiret burde dette være en enkel, men hysterisk artig svart komedie, men ender opp som en av årets mest skuffende filmer.

Takk til Trondheim Kino for presseadgang.