KINOFILM : The Girl with all the Gifts

Konklusjon:
The Girl with all the Gifts er den beste zombie-filmen siden 28 Days Later. Det gir den mye å leve opp til, men min anbefaling er med dette gitt.
Eksterne lenker. Les mer hos:
FILMFAKTA
The Girl with All the Gifts
Norgespremiere: 30.09.2016
Sjanger: Action / Fantasy / Grøsser / Skrekkfilm / Thriller
Skuespillere: Gemma Arterton, Glenn Close, Sennia Nanua, Paddy Considine
Regi: Colm McCarthy
Manus: Mike Carey
Nasjonalitet: Storbritannia / USA
Språk: Engelsk
Musikk: Cristobal Tapia de Veer
Produksjonsselskap: Poison Chef, BFI Film Fund, Altitude Film Sales
Distribusjon: Another World Entertainment
Produksjonsår: 2016
Lengde: 1 t. 50 min.
Aldersgrense: 15 år
Begrunnelse: Gjennomgående dyster stemning, skrekkeffekter og flere blodige voldsscener gjør at denne filmen får 15-årsgrense.
HANDLING
På en strengt bevoktet base blir en gruppe barn studert i et program for å finne kuren til et virus som har herjet kloden med ødeleggende kraft, og forandret befolkningen til blodtørstige zombier, såkalte «hungries». Barna er menneskehetens siste håp for å overleve. Melanie har skoletimer hver dag. Hun blir fraktet til undervisningen bundet til en rullestol, og når de kommer for å hente henne er det med våpnene klare.
Melanie og medelevene er annengenerasjons hybrider - dels hungry, dels menneske. Men til forskjell fra den første generasjonen hungries, som drives utelukkende av ren blodtørst, imponerer Melanie i klasserommet. Hun er meget oppmerksom og oppfinnsom, svært intelligent og elsker læreren. Når basen blir erobret av hungries, klarer Melanie å unnslippe. Bærer hun på nøkkelen til å oppdage en kur for pesten som er i ferd med å utslette hele menneskeheten?
Tittelen The Girl with All the Gifts avslører lite om at dette er den første krysningen av sleazy og usmakelig zombie-film, og den stilfulle kunst-filmen.
Og stilfullt er det som folder seg ut på kinolerretet, selv om det tar tid før historien forteller oss i hvilken retning vi skal.
Det hele starter derimot veldig klaustrofobisk og ubehagelig. Dypt nede i undergrunnen på en militærbase møter vi et barn innesperret i en fengselscelle.
Melanie (Sennia Nanua) venter på å bli hentet av tungt bevæpnede vakter. Hun er bare en av en rekke andre barn, kun referert til som «de aborterte».
Spenningen er til å ta og føle på og gåsehuden brer seg over kroppen min, i det grufulle bilder bretter seg ut til en musikk som er nok til å få huden til å krype. Hvem er disse barna og hvorfor holdes de innesperret?
Regissør Colm McCarthy, som har hatt fingrene i TV-suksesser som Doctor Who og Sherlock, tar seg god tid til å svare på disse spørsmålene.
Og allerede her forstår jeg at mye av drivkraften i spenningen ligger i å ikke avsløre for mye for tidlig. Eller gjør de det? Det oppdager du i så fall ikke før filmen er ferdig.
Uten å avsløre for mye forstår man etter hvert at de innesperrede barna kan være i besittelse av løsningen på menneskehetens største undergang, noe de faktisk er når alt kommer til alt.
Dr. Caroline Caldwell (Glenn Close) ser barna som forsøkskaniner og skal for enhver pris utnytte deres potensiale, uten etiske skrupler. Psykolog/lærer Helen Justineau (Gemma Artherton) har mer tro på det humane, og gjør det hun kan for å beskytte Melanie og de andre barna. De er jo tross alt barn.
Og akkurat når man får følelsen av at filmens moderate budsjett på litt under 50 millioner kroner vil holde oss innesperret i undergrunnen, tar vi heisen opp til overflaten hvor en enda mer uhyggelig virkelighet åpenbarer seg.
Symbiose trekkes frem som et sentralt poeng i historien, og symbiose har nok regissør Colm McCarthy hatt med seg når han har komponert det visuelle uttrykket i filmen. Det er i et nesten totalt fravær av farger at jeg sitter igjen med tanken om at valget falt på Glenn Close og Gemma Artherton da deres bleke og grålige utseende glir elegant inn i den nesten fraværende fargetonen. Filmen er blek, med kun noen få gråtoner og det visuelle går hånd i hånd med uvanlig og jeg tør påstå nyskapende musikk av Cristobal Tapia de Veers.
I kombinasjon med en drivende god fortelling og dyktige skuespillere, sitter man igjen med en formel som vinner publikum.
Denne formelen skiller seg derimot ut fra de andre filmene i sjangeren. Zombie-filmen har eksistert i over 80 år og gitt oss klassikere som White Zombie (1932), Night of the Living Dead (1968), Dawn of the Dead (1978) og Zombie (1980).
Der disse filmene har en ting til felles, nemlig zombier, stopper for øvrig all sammenligning.
De fleste filmer innen sjangeren gravlegger et godt plot og historie, for å fremheve groteske scener.
I en slik sammenligning fremstår The Girl with All the Gifts som et særdeles friskt pust.
For selv om denne filmen ikke er blottet for blod og gørr, er den best i det som skjer mellom menneskene i historien.
Og det til tross for at det tilsynelatende menneskelige barnet historien handler om, er så mye mer enn menneskelig. Dette balanserer regissør Colm McCarthy og spillefilmdebutant Sennia Nanua på en fabelaktig måte.
The Girl with All the Gifts er en genial, smart, tankefull, uhyggelig, modig og nyskapende film som får deg til å reflektere over de store spørsmålene.
Ikke hva og hvordan, men hvem vi er, hvorfor vi er her, og om menneskeheten slik vi kjenner den har noen universell rett til å eksistere.
Med denne filmen har ikke bare historien om zombie-filmen blitt omskrevet, men også evolusjonsteorien. I alle fall på film.
For evolusjonsteori er noe av det jeg sitter igjen med at denne apokalypsen handler om. En slags begynnelse på slutten. Og i denne slutten ligger selvet håpet, håpet om en fortsettelse da alt ser som mørkest ut.
The Girl with All the Gifts er den beste thrilleren siden Prisoners, beste sci-fi siden Ex Machina og den beste zombie-filmen siden 28 Days Later. Det gir den mye å leve opp til, men min anbefaling er med dette gitt.
Kom deg inn i kinomørket og opplev en av de beste sci-fi, zombie/thrillerne på mange år, og en av de beste filmene på kino i 2016.
Facebook
RSS