Anmeldelse: The DUFF

KINOMAGASINETs anmelder gir The DUFF terningkast tre.

Vi har sett det før, og det er lite originalitet i The DUFF. Likevel har den en god del morsomme innslag og en hovedrolle som gjør filmen underholdende.

Det er ikke en egen sjanger, men filmer som håndterer temaet om den stygge andungen på amerikanske high schools ser ut til å dukke opp med jevne mellomrom. Denne gangen heter filmen The DUFF.

Vi har med andre ord sett lignende før, og regissør Ari Sandel har gjort få grep for å gjøre The DUFF til en original film. I stedet er filmen formelbasert, og speiler de mange filmer før den som blant annet: Clueless (Heckerling, 1995), She’s All That (Iscove, 1999), Cruel Intentions (Kuble, 1999), 10 Things I Hate About You (Junger, 1999), Mean Girls (Waters, 2004) og til og med Never Been Kissed (Gosnell, 1999). Ut i fra disse referansefilmene er plottet i The DUFF lett å forklare: ei ikke så populær jente skal gjøres populær og vakker – og det er det.

Budskapet i slike filmer er ofte at man skal være seg selv, samme hva, og The DUFF er ikke noe unntak. Filmen fremstår nærmest som en selvhjelpsfilm uten at den egentlig sier noe nytt eller er særlig hjelpsom.

Filmens hovedkarakter Bianca (Mae Whitman) er en DUFF, altså en Designated Ugly Fat Friend. Dette betyr ikke at hun nødvendigvis er stygg eller feit, men hun har venner som ansees å være penere enn henne. Bianca er på sin side veldig smart, digger zombie-filmer og kler seg komfortabelt fremfor sexy. I motsetning til lignende filmer er ikke Bianca et venneløst utskudd – det er bare at hun ikke er superpopulær.

Selv om hun virker komfortabel med den hun er, fører den nye kunnskapen om at hun er en DUFF til at hun ønsker å bryte av denne merkelappen. Hun vil bli ei jente som guttene ønsker å være sammen med.

Reisen mot dette målet ender, selvfølgelig, med budskapet om at det alltid er best å være seg selv. Filmen får fram at man aldri skal dømme noen ut i fra utseende, og at det er det indre som teller. Dette budskapet poengteres flere ganger gjennom mange av filmens biroller, som synes det er greit å være en DUFF. Dette blir en noe underlig vinkling da dette fronter at merkelapper og nedsettende handlinger mot andre mennesker er greit og akseptabelt.

Også moren til Bianca, Dottie (Allison Janney), har fokus på egen styrke, og holder til og med selvhjelpskurs inspirert av The Simpsons. Hennes råd til datteren tar utgangspunkt i hennes egne kurs, og dermed blir det en minimal relasjon mellom mor og datter. Et bedre mor-datter-forhold kunne gitt filmen litt mer dybde, og en bedre kjennskap til filmens hovedkarakter. Dessverre frarøves denne dybden til fordel for en overfladisk og tom morsrolle, som antagelig skal være mer humoristisk enn den klarer å bli.

Fortellingen i The DUFF er forutsigbar, men den har likevel noen høydepunkter. Mellom filmens etablering og filmens avslutning skal Bianca gjøres like vakker som sine venner. Ingen vanskelig jobb, med tanke på at hun faktisk er like vakker og tynn. Dette innebærer en rekke morsomme scener hvor hun prøver nye klær, danser med en dukke, sjekker opp fremmende og gjør det hele med en klønete og humoristisk stil. Her er Whitman fantastisk bra! Det er også en god del andre humoristiske situasjoner som gjør at filmen ikke blir kjedelig.

En rekke av filmens humoristiske scener bygges opp ved å bruke en mengde popmusikk, både nytt og gammelt. Så klart er Joan Jetts Bad Reputation med. Ingen film som dette klarer seg uten den, og jeg ler godt når de også har fått med Sir Mix Alots Baby Got Back. Enkelte sanger virker med dette som en liten hilsen til oss over tenåringsstadiet, men som likevel ser denne type filmer. Annen musikk som vi hører i The DUFF er blant annet Fall Out Boy, Nick Jonas, The Vamps, Junkie XL og mange flere.

The DUFF har absolutt morsomme innspill gjennom filmens løp, og til tross for at filmens handling aldri er noe mysterium, vil man le. Det er flere gode og kjappe replikker mellom en mengde overfladiske. Ikke minst: Mae Whitman bærer store deler av filmen alene, og løfter filmens helhetsinntrykk.

Først og fremst så klarer Whitman å spille en tenåring med sitt ekstremt søte utseende, selv om hun begynner å bli godt voksen. Hun er en god skuespiller, og har vært i bransjen en rekke år uten å ha fått det store gjennombruddet. Noen husker henne kanskje fra Friends (NBC, 1994-2004), som jenta Ross skulle sende til spacecamp ved å selge kjeks?

Hun har en rekke forskjellige roller på CV-en, og jeg har til gode å se henne gjøre en dårlig jobb. I The DUFF fremstår hun som den ideelle tenåringen, bare uten perfeksjonsnykkene. Hun er fornøyd med seg selv helt til hun blir bevisstgjort på merkelappen DUFF. Som tenåringer flest går hun gjennom forandringer, ser seg selv på nye måter, blir forelsket og vinner gutten til slutt. Det blir altså den ene klisjéen etter den andre, men Withman gjør filmen morsom for publikum.

The DUFF er en film med et lite interessant plott, men med en ganske humoristisk reise fram mot filmens mål. Filmen klarer dessverre ikke å formidle noe virkelig budskap, og vil ikke være en film vi husker om et par uker. Men: det er en lettbeint humorfilm som garantert vil få deg til å le litt i alle fall.

Stor takk til SF Kino Tønsberg.