Anmeldelse: The Darkest Minds

The Darkest Minds forsøker iherdig å være den nye ungdomsfilmen, men faller flatt på flere områder.

Maken til mølje skal man lete lenge etter. Jeg vet ikke helt hvem jeg skal legge skylden på; regissør (Jennifer Yuh Nelson), manusforfatter (Chad Hodge), bokforfatter (Alexandra Bracken) eller produsenten som ga dette grønt lys. Jeg tror jeg skal la være å legge skylden på de stakkars skuespillerne som må ha denne filmen på sin CV.

I The Darkest Minds møter vi Ruby (Amandla Stenberg) som er en av få gjenlevende barn etter at en ukjent epidemi tar livet av de fleste barn. De som overlever ser ut til å ha en eller annen form for krefter. Ruby blir først tatt med til en leir, hvor barna blir rangert etter hvor mektige krefter de har. Der må hun bruke sine egne krefter for å få de voksne til å tro at hun ikke er så mektig som hun egentlig er. Det ryktes nemlig at de mektigste blir tatt av dage på flekken. Etterhvert får hun hjelp til å flykte, og hun slår seg sammen med tre andre barn/ungdommer, Chubs (Skylan Brooks), Zu (Miya Cech) og Liam (Harris Dickinson). De prøver å finne et slags utopia for unge, mens de blir jaget av flere «bad guys».

Handlingen i filmen er unødvendig komplisert og med alt for mange fraksjoner som man ikke får skikkelig innblikk i. Myndighetene (sannsynligvis) styrer leirene, også finnes det sporere og hodejegere. Det er også en organisasjon som kaller seg Ligaen. Alt dette blir i veldig liten grad utforsket, og trusselen føles dermed også mindre.

Det er mulig at The Darkest Minds ønsker å si noe om patriarkatet, rasisme, forskjellsbehandling, fremmedfrykt og så videre, men det forsvinner i så fall i tenåringsdramaet som presses ned i handlingens sprekker.

Tempoet i filmen stopper opp hver gang det er et forsøk på å skape kjemi mellom karakterene (noe den overhodet ikke får til). Musikken er overdramatisk og så klisjéfull at det går kaldt nedover ryggen på deg.

Den største synden er nok filmens bevisste eller ubevisste forsøk på referanser. Det føles mer som en smørje av ting man har sett før, enn tunge-i-kinnet referanser til andre filmer. Den slemme offiseren lirer av seg den ene dårlige, og typiske, action one-lineren etter den andre. Filmens kjerne minner mye om en annenrangs versjon av filmserier som The Hunger Games og Divergent-filmene. Behandlingen av ungdommen med krefter er som snytt ut av X-Men-filmene, og det er til og med en scene som er nesten identisk som en scene i X-Men Origins: Wolverine (en scene stakkars Gwendoline Christie for alltid må gremmes over). Andre deler av filmen har en del likhetstrekk med Eternal Sunshine of the Spotless Mind, men dette er neppe bevisst. Det refereres også direkte til Harry Potter i en forferdelig dialogscene, hvor de sammenligner seg med karakterer fra den verdenen. Allikevel klarer de ikke å lage den overtydelige sammenhengen mellom Ruby og hennes foreldre som med Hermine og sine foreldre. Det er også et overforbruk av «Jedi Mind Trick», slik vi kjenner det fra Star Wars-sagaen, og her blir det bare latterlig. Filmen fokuserer mye på Twinkies, så det er enten en overeksponert produktplassering, eller en referanse til Zombieland (eller kanskje Die Hard?).

The Darkest Minds ser ikke ut til å vite hvilken sjanger den ønsker å være, noe som fører til at den blir et lappeteppe av action, drama, science-fiction og post-apokalyptisk eventyrfilm. Hvorfor flytter alle til storbyene når barna forsvinner? I så stor grad at resten av USA blir forlatt som etter en ekstrem naturkatastrofe?

Spesialeffektene ser heldigvis bra ut, og Amandla Stenberg er flink til å gråte på kommando. Da filmen endelig nærmer seg slutten, blir det unektelig klart at det er tenkt å lage en oppfølger (som jeg ikke har noen som helst interesse av å se).

Takk til ODEON Kino Ski for presseadgang.