Anmeldelse: The Curse of La Llorona

La klisjéfesten begynne!

Når det kommer til skrekkfilmer så vil jeg ærlig tørre å påstå at sjangeren har hatt sine mange gullkorn de siste ti årene og har blitt bedre enn noen gang.

Vi har vært så heldig å se en håndfull filmskapere som Ari Aster (Hereditary, 2018), James Wan (The Conjuring, 2013) og Mike Flanagan (Oculus, 2013) skyte ut i full blomst og virkelig presse skrekkfilm-sjangeren til sitt fulle potensiale.

Dette etterlater meg med et enkelt spørsmål: Hvorfor i all verden får vi fortsatt slike trøtte klisjéfester som The Curse of La Llorona når det er tydeligere nå enn noen gang hva som får denne sjangeren til fungere?

Vi møter en alenemor med to barn som lever et middelmådig liv med et par ekstra byrder på sine skuldre i form av en far som har gått bort og en tidskrevende jobb som barnevernsarbeider.

Denne etableringen er helt grei, men alt av sympati man har bygget opp faller flatt når de i klimatiske stunder tar de mest idiotiske og irrasjonelle valgene som du noensinne har sett. Dette får dessverre karakterene våre til å fremstå som veldig uintelligente.

Det absolutt viktigste i en skrekkfilm som dette er jo å føle at karakterene våre i filmen fortjener å vinne over ondskapen, men hvordan skal jeg klare å heie på dem når måten de håndterer situasjonen på er så langt vekk fra hvordan et normalt menneske ville reagert?

Like lite imponerende er ondskapen familien vår møter, i form av en blek dame i kjole med svarte øyne og en stor svart munn som skriker og skråler alt for mye. Designet og skremme-faktoren til vår kjære La Llorona har blitt gjort langt mer effektivt i tidligere filmer. Her fremstår hun som en kjedelig kopi av tidligere skrekkfilm-ikoner av samme natur.

La Llorona, eller «Den gråtende dame», er et gjenferd basert på et mexicansk folkesagn om en brud som ble så oppslukt av sjalusi at hun endte opp med å drukne sine to barn for å hevne seg på sin ektemanns utroskap. Oppslukt av skyldfølelse og anger etter denne grufulle gjerningen, ender hun opp med å ta sitt eget liv og går så igjen i søken etter barn som kan erstatte hennes egne.

Dette kildematerialet skriker skrekkfilm-adapsjon, men her svikter rett og slett manuset. Moren er spilt av Linda Cardellini, og for å sette det i perspektiv: Hennes lille rolle som Hawkeye sin kone i Avengers: Endgame (2019) engasjerte meg så mye mer enn det hennes karakter i denne filmen klarte på halvannen time. Barna i filmen er heller ikke noe unntak når forklaringen deres som øyevitner til et gruelig gjenferd mitt på lyse dagen som kaster møbler rundt og gir dem synlige brannmerker på armen er: «Jeg så syner». De prøver også å lette på trykket med en dose humor som rett og slett fikk meg til å bøye hodet i ren og kjær oppgitthet.

Nå har jeg poengtert og fremmet mye av det jeg ikke likte med filmen, men dette er fortsatt ikke en stryk karakter for meg. Det er et par ting her som redder denne filmen fra totalt takras. Iscenesettingen og produksjonen her er faktisk ikke så aller verst. Det er spesifikt en scene som omhandler et utendørs basseng som gjorde at jeg fikk litt gåsehud. Jeg syntes også at et par av de skremmende oppbyggingene i filmen var utført over gjennomsnittlig bra.

Dette forteller meg at jeg fortsatt vil holde et godt øye med hva regissør Michael Chavez gjør neste gang da han tydelig har et godt øye for sjangeren, men ble dessverre i dette tilfellet hindret av et svakt manus. Hans neste prosjekt, som faktisk er The Conjuring 3 i følge IMDb, har manusforfattere  med solide prosjekter på CV-en sin, så dette ser jeg frem til.

Jeg har ikke så mye mer å tilføye på dette, annet enn å be mine kjære kinogjengere som er lei av slitne og oppbrukte skrekkfilmer om å styre unna denne. Er du av typen med lav terskel som ikke stiller så høye krav annet enn å bli skremt av høye lyder hvert kvarter så vil du nok finne litt underholdningsverdi her. Personlig så vet jeg hvor bra disse filmene kan være med de rette folkene i førersetet, så jeg forlot dessverre kinosalen meget skuffet.