Anmeldelse: The Courier (2021)

Den kalde krigen var en skummel tid å leve i, filmen The Courier tar mål av seg til å vise en del om dette og klarer det med god margin.

Atomtrusselen ble opplevd som høyst reell i 1960, noe filmen berører uten at filmskaperne helt klarer å gjenskape datidens stemning innen akkurat dette området.

Hvor mye friheter de har tatt seg med filmen er jeg ikke sikker på, men historien om den britiske businessmannen Greville Wynne blir her fortalt på en ganske lavmælt og realistisk måte, som både fengslet og fascinerte meg.

Den kunne gjerne ha vist enda mer om historien det hele er basert på, men det som ble vist var veldig engasjerende. I tillegg var det god bruk av gamle videoopptak av hvordan det så ut på den tiden.

Skuespillet i filmen er strålende. Benedict Cumberbatch er dyktig som alltid som Greville Wynne. Hans usikkerhet i det som ble starten på en spionkarriere, og hvordan han gradvis tok grep om og styrte spillet videre, blir godt framstilt. Som hans kompanjong har vi Merab Ninidze, som spiller den veldig spennende rollen, Oleg Penovsky, helt fortreffelig. Hva Oleg risikerte med sine handlinger fikk vi god forståelse for. Begge fikk meg til å bli veldig spent på historien og grep følelsene veldig til tider.

Selve dramaturgien i filmen kan være noe forutsigbar, men etter min mening gjorde dette filmen mer gripende. Dette er hovedsakelig på grunn av hvor godt vi blir kjent med personene. Dette var tross alt personer som levde relativt normale liv på begge sider av jernteppet, om enn kanskje i noe høyere posisjoner enn gjennomsnittet. Livet i Sovjet var preget av grå tristesse, men heller ikke etterkrigstidens England var nødvendigvis bare idyllisk, innhyllet i smog og regnvær som øya ofte var. Filmmakerne har gjort en stor innsats med å lage tidsriktige scener, men de må nok ha «glemt» hvor grå de engelske byhusene var i all koksrøyken. Til gjengjeld har de husket hvor normalt det var å fyre opp en sigarett i enhver sammenheng.

Framstillingen av tidsånden sammen med vissheten om at dette i hovedsak er en sann historie gir filmen en gripende ramme som gjør at vi aksepterer et manus som ellers hadde vært lite nyskapende. Mangelen på overdrevne voldsscener kler filmen perfekt, her viser man med all tydelighet at de viktigste tingene som foregår i verden ikke består av kuler og krutt, men arbeidet som legges ned for å unngå at de brukes.

Rachel Brosnahan er fremragende som CIA-agenten Emily Donovan. Hennes historie om å få vite om hemmelighetene Penovsky hadde og gjøre det hun kunne for å hjelpe å få de over til USA øker spenningen meget.

Jessie Buckley er nok den som imponerer mest som Greville Wynnes kone Sheila. Hun viser godt hvor vanskelig det var når du skjønner at noe foregår, men ikke helt vet hva mannen din gjør. Samtidig viser hun helt supert hvor lett det er å sluttet feilaktige konklusjoner.

Kameravinklene i seg selv er nok er ikke så veldig imponerende, men bildene er veldig skjønne. Den reflekterer godt hvor skummel tid det her faktisk var for folket med grå og mørke fargetoner og engstelige personer. Musikken har i utgangspunktet ikke noen sentral rolle i filmen, men tar likevel over kommandoen fullstendig i en scene fra Bolsjoj-balletten, der Svanesjøen får nærmest en birolle i et mektig parti fra orkesteret.

Denne filmen passer bra om du er historienerd, historielærer eller bare generelt samfunnsinteressert. Filmen vil nok også passe godt inn på skolepensumet om den kalde krigen. Om læreren har lyst til å bringe inn litt mer dagsaktuell relevans kan han/hun fortelle om Frode Berg-saken og se på likhetene.

Den kunne likevel problematisert spionrollen noe mer, Wynne og Penovsky blir begge helteerklært, men man kan jo tenke seg hva reaksjonene hadde vært om rollene hadde vært motsatt fordelt. Stikkord Arne Treholt. Denne rollefremstillingen kan også bringe tankene til de siste årenes norske heltefilmer om andre verdenskrig, også basert på sanne historier.