Anmeldelse: The Batman

Once upon a time in Gotham!

Batman vender tilbake på brutalt og melankolsk vis. Til nå har vi sett flere forskjellige tolkninger av vår kjære Lynvingen.

Fra Tim Burtons gotiske og eventyrlige visjon, til Christopher Nolan sin mer edruelige Dark Knight.

Vi så i forrige runde Ben Affleck sin Batman sammen med andre superhelter i et større univers som kjempet mot kosmiske krefter. Dessverre fikk vi aldri en «solfilm» med Bens Bat, men, men …

Matt Reeves tar med seg Robert Pattinson og oss, seere, til en dyster, mørk og makaber del av Batman sitt univers, som kanskje kan ligne en mer nihilistisk fremstilling av vårt samfunn.

Mange har sammenlignet denne versjonen med David Fincher sine filmer, spesielt Seven og Zodiac, med rette. Dette er en beinhard crime-noir film, med en god dose seriemorder/true crime elementer.

Vi får endelig sett hvorfor Batman etterhvert blir kalt «Detective» av selveste Ra’s Al Ghul. Detektiv/etterforsker-delen av ham er noe som bare har blitt hintet til ved tidligere anledninger på film.

En annen sjanger som må ha hatt stor innflytelse på regissør Matt Reeves er westernfilmene. Fra musikken, til hvordan kameraet er satt opp og viser frem omgivelsene på, lyden av de tunge stegene Batman tar sakte, men sikkert i løpet av filmen som en ensom revolvermann som ankommer byen, og ikke minst den Clint Eastwood inspirerte hviskende og raspende stemmen Robert Pattinson benytter seg av er solide indikatorer på dette.

Filmen er mørk og dyster, og er nok myntet til det litt mer voksne publikumet. Den tar seg god tid til å bygge opp stemningen mens den nyter den nye crime-noir sjangeren den leker seg i. Men frykt ikke, det er mange heseblesende og godt koreograferte actionsekvenser. Alt fra nærkontakt kamper til den obligatoriske jakten med batmobilen hvor de vekker frem Batmans indre Mad Max, fryd for både øyne og ører. Filmen kjenner virkelig sitt kildematerialle, så her er det mange kule og gode påskeegg for dem som kjenner til de ulike fortellingene om Batman, samtidig som at den vil fenge de som virkelig liker sjangere som krim, thriller og «true crime» (noe vi her i Norden virkelig elsker).

Matt Reeves og kinematograf Greig Fraser bader filmen i mørke og svarte toner, belyst med harde røde og oransje glimt av lys, så filmen har virkelig en lekker stilistisk tone som er som revet ut av diverse Batman-tegneserier. Filmen bygger opp dette nye universet på en subtil og nøktern måte, og gir oss små hint av hva som kanskje kan komme fremover i tid med hensyn til oppfølgere.

Musikken som denne gang er laget Michael Giacchino er meget godt brukt. Den tunge nerven han skaper under enkelte av de actionscenene er flott orkestrert og effektiv, og en fin kontrast til andre filmer som benytter seg mer av frenetiske og kjappe tempoer/beats. Og Batman har fått sitt eget, nye tema, tenk Imperial March/Haisommer med en dose Ennio Morricone. Musikalsk så ligner det en del på Danny Elfmans vri på Batman, men med en touch av John Williams.

Vi møter en ung Bruce Wayne som er i sitt andre år som Batman. Vi vet vel alle – i alle fall de fleste av oss – hva som gjorde at han skapte sitt alter ego Batman, og hvordan. Hver natt reiser han ut i nattens mulm og mørke, hvor den eneste intensjonen er å spre frykt blant de kriminelle i Gotham. Men et fryktelig drap på en av byens mektige menn, utført av den mystiske Riddler, sender Batman på en jakt som vil avsløre hvor pill rottent Gotham egentlig er.

Møtene med både Selina Kyle/Catwoman og Penguin sementerer virkelig hvor dypt korrupsjonen i byen sitter. The Riddler funker som en katalysator for Gotham sine skitne hemmeligheter. Er virkelig Batman en del det av det, og hvem kan han stole på når korrupsjonen til og med har spredd seg blant dem som skal holde lov og orden i byen?

Mange hevet øyenbrynene da Robert Pattinson ble annonsert som den nye Batman. Det er nærmest kutyme at batfans går av skaftet når noen får tildelt en slik rolle. Michael Keaton, Heath Ledger og Ben Affleck er tre gode eksempler på dette. Men Pattinson fungerer veldig godt i denne nye tolkningen av Batman/Bruce Wayne. Vi møter en Batman som bare har holdt på i to år, og mye skal på plass før både Bruce Wayne og Batman blir Gotham City sin beskytter. Han utviser en stoisk ro, samtidig som han får frem det primale sinnelaget som karakteren er kjent for. Men vi får også se en mer sår og emosjonell side av ham. Husk, dette er en ung Batman, uerfaren og full av sinne.

Zoe Kravitz bekler rollen som Selina Kyle/Catwoman meget godt, og det oser en flott, leken og kontrollert selvtillit fra henne, samtidig ligger det også en sårbarhet under overflaten hennes. En verdig femme fatale, og ikke minst alliert til Batman. Kjemien sitter virkelig godt mellom henne og Robert Pattinson og det er like spennende hver gang de deler en scene.

Det er ikke til å unngå å se at Colin Farrell koser seg med sin nye tolkning av The Penguin. Glem den kaklende Burgess Meredith og den groteske tolkningen til Danny De Vito. Her får vi en skikkelig «mobster» versjon hvor Farrell er godt gjemt under et aldeles fantastisk make-up arbeid.

Jeffrey Wright gjør en god figur som politimannen James Gordon, og samarbeidet mellom Gordon og Batman er severdig, og er med på å skape litt lett humor i filmen. Man får en følelse av at Gordon virkelig ser nytten av denne vigilanten som ofrer det meste for denne byen.

Og vi må ikke glemme Paul Dano som The Riddler. Igjen må man glemme alt man har sett av denne karakteren før på film og TV. Dette er virkelig en seriemorder med røtter og inspirasjon fra de mørke kriker og kroker av vår verden.

The Batman er en flott og dyster meditasjon av mørket som befinner seg rundt oss, og lik Joker (2019) omfavner filmskaperne mer av den hardkokte og dystre delen som tegneserieuniversene kan tilby. Deres kjærlighet for kildematerialet føles og kan sees, og det gjør absolutt ingenting når de viker litt unna.

Filmen er lang, bare fire minutt unna tre timer! Den kunne nok ha blitt trimmet litt i enkelte sekvenser, og som en del andre superheltfilmer ofte gjør, faller den nok litt igjennom i løpet av tredje akt. Blant annet med en gjesteopptreden. For selv om intensjonen nok er god virker det hele som en halvferdig uttenkt nødløsning for å sette i gang en oppfølger.

Filmen henter seg inn igjen med finalescenene.

Stor takk til Filmsentret Charlie for presseadgang.

LES OGSÅ BAKGRUNNSARTIKKELEN OM FILMEN:

Lynvingen flyr igjen