Anmeldelse: Terrifier 2

Morderklovnen Art er tilbake for igjen skape den mest morbide og usmakelige «kunsten» du noensinne har sett. Husk å ha spyposen eller colaen tilgjengelig.

Terrifier 2 er regissert og skrevet av Damien Leone. Tidligere er han kjent for den første Terrifier (2016), All Hallows Eve (2013) og kortfilmen som originalt startet dette sirkuset Terrifier (2011).

Etter å ha gjenoppstått fra de døde er Art the Clown tilbake for å terrorisere innbyggerne i Miles County på den måten kun han kan.

Morderklovnen spilles igjen av David Howard Thornton. Han har ingen dialog, men greier allikevel å gjøre Art til en skikkelig animert karakter med tydelige ansiktsuttrykk som skinner enda mer i denne filmen enn tidligere. Bevegelsene hans er så tydelige og lette å lese. Nesten så man skulle tro at man visste hva klovnen tenker på.

Terrifier 2 beviser gang på gang at det finnes ikke noen grense for hva filmen vil gjøre for å sjokkere publikum.

Her får hodeskaller, innvoller og til og med kjønnsorganer gjennomgå. Kjøtt kuttes av, maltrakteres og hjerner tyter ut i en ren saus med blod og gørr. Innvoller behandles som om de på noen måte skulle kunne sammenlignes med en pakke med pølser.

Jeg forstår godt at folk kan syns dette blir voldsomt, noe som gjør spyposen til den beste løsningen. Samtidig lurer jeg på om disse menneskene i USA i så fall har sett noe særlig brutal skrekkfilm før.

Terrifier 2 får Halloween-filmene, Friday the 13th-filmene og Nightmare on Elm Street-filmene til å føles ut som Barne-TV i forhold.

Se for deg den sykeste drapsscenen du kan forestille deg og du er fortsatt ikke i nærheten av brutaliteten til Terrifier 2.

Grunnen til at det ser så bra ut (eller avskyelig ut om du vil) er de gode effektene. Disse står ikke Damien Leone ene og alene om, men han er også med i denne prosessen også. Jeg kan se for meg at det er en fordel at regissøren er delaktig i denne prosessen. Han har sannsynligvis mye nyttig info å komme med angående effektene og hvordan det skal se ut. Det blir en mer samkjørt prosess mellom effektskaperne og regissør noe som sannsynligvis har gitt et enda bedre resultat.

Enhver sadistisk morderklovn må jo ha et lydspor. Det får man selvsagt også servert her. Lydsporet er det Paul Wiley som står for. Han har gått for et synthwave basert lydspor. Det er omtrent umulig å ikke peke fingre i retninger som Stranger Things (2016-) og andre 80-talls skrekkfilmer for det høres akkurat slik ut. Lydsporet er lystig når det trengs og merkbart intenst når det virkelig gjelder, noe som kan få hvem som helst til å klistre seg enda mer fast til kinosetet.

Det er i stor grad klovnen Art som jeg ser på som hovedpersonen, men det er ikke nødvendigvis det filmen har i tankene. Her vies det mye tid til filmens hovedkarakter Sienna (Lauren LaVera) og hennes lillebror Jonathan (Elliot Fullam).

Noe som i og for seg hadde vært helt ålreit om det faktisk ble gjort noe betydningsfullt med disse to karakterene. Både Sienna og broren bor sammen med moren, siden faren dessverre har gått bort. Denne relativt sentrale detaljen dukker aldri opp igjen det bare nevnes tidlig sånn i forbifarten.

Innerst inne skulle man jo tro at dette fikk litt større ringvirkninger for Sienna sin karakter og personlighet. Det hele blir så vagt og ikke nok med det så ender vi opp i samme felle som sist. Sienna har nemlig også en forkastelig irriterende venninne som ikke kan omtales som stort annet enn kanonføde.

Terrifier 2 gjentar altså flere av de samme problemene som forgjengeren hadde. Sidekarakterer som går rundt som hodeløse høner. Hovedkarakterer som er svært underutviklet og gir deg liten grunn til å faktisk bry deg om dem.

Det folk kommer for å se er tross alt de brutale drapene som klovnen finner på, men når man i tillegg har så uinteressante karakterer i fokus setter det en demper på hele opplevelsen.

Om man skulle tatt vekk brutaliteten denne filmen serverer på et skittent og slitt sølvfat hadde man endt opp med en film langt under gjennomsnittet. Det er ikke det at kun dumme karakterer plager meg. Jeg er tross alt storfan av gamle slasher-filmer der menneskene er like flate og dumme som en gammel brødskalk. Det er mer det at Damien Leone prøvde og ikke greide å skape interessante karakterer. Enten så går man inn med alle ressursene man har eller så bryr man seg ikke om det i det hele tatt.

Om du sammenligner filmens første og andre halvdel så er det ikke noen tvil am at filmens andre halvdel virkelig får magen til å snurre på 1400 omdreininger akkurat som vaskemaskinen. Spesielt filmens aller siste halvtime er ubehagelig intens.

Terrifier 2 hadde vært betydelig mer effektiv om vi fulgte Art the Clown istedenfor alle disse andre karakterene som uansett ikke er noe interessante. De eksisterer tross alt kun for å bli totalt lemlestet av klovnen selv.

2t og 18 minutter føles også litt vel lenge for denne filmen som ideelt sett burde ha siktet seg inn mot 90 minutters merket. Det er litt mye dødtid spesielt midt i filmen mellom time 1 og 2 som gjør det vanskelig for filmen å rettferdiggjøre spilletiden sin.

Når alt kommer til alt er Terrifier 2 en oppfølger som gjør det en oppfølger skal gjøre. Den er betydelig mer grafisk og brutal enn det den første filmen noensinne kunne drømme om. Filmen har også øyeblikk der man kan skimte noe karakterutvikling i filmens morderklovn.

Filmen holdes dessverre litt tilbake av at de andre menneskelige karakterene som er i fokus mesteparten av tiden ikke er interessante nok noe som er synd når de får et såpass stort stykke av filmens spilletid.

Det er også flere historietråder sterkt knyttet til hovedkarakterene som filmen legger på bordet. Disse kommer aldri opp til overflaten igjen. Som resultat av dette får aldri hovedkarakterene en ordentlig og endelig konkluderende slutt som gir dem noen form for karakterutvikling.

Med tiden er dette også en film som mister mye av sin magi om du skulle se den om igjen. Det er jo tross alt sjokkfaktoren som står øverst på lista. Har du først sett det, så har du sett det.