Anmeldelse: Tårnet

Mads Grorud debuterer som langfilmregissør med Tårnet. En film som viser litt, betyr mye og skraper på utsiden av den komplekse Israel og Palestina-konflikten.

Grorud tar oss med på en reise i hverdagen, i historien og i minnene til karakterene i Tårnet, men hovedfokuset er konflikten sett gjennom den elleve år gamle Wardis øyne. Hun bor med sin familie i en fire-etasjes blokk.

Blokken, tårnet, ligger i hjertet av en flyktningleir i Libanon. Her lever Palestinerne i frykt for bomberegn, Israelske soldater og livet uten fremtid.

Sidi, oldefaren flyktet da konfliktene tok fatt i kjølevannet av opprettelsen av Israel i 1948. Dette førte til at en kvart million Palestinere ble tvunget til flyktningleirer. Leirer de bor i den dag i dag. Konflikten er kjent for Palestinerne under navnet «al-Nakba» som betyr katastrofen.

Sidi har aldri gitt opp håpet og drømmene om å en dag få returnere til sitt hjemland. Det er først nå, med alderen at han har begynt å tenke annerledes. Håpet svekkes av hver en undertrykkelse, hver en militæraksjon, fengsling eller drap på Palestinere. Sidis reise fra håpefull til utmattet og uten håp blir fulgt av Wardi. Wardi som etter hvert skal få kjennskap til familiens historie, historien rundt den nå fastsatte hverdagen og hvorfor det stadig blir mer og mer håpløst. Samtidig som Sidi mister håpet, klamrer Wardi seg fast til den lykke om en gang å få en verdig fremtid.

Hun er fjerdegenerasjon i leiren, og hverdagen slik den forholder seg er den eneste hun kjenner til. Hun får gode karakterer, hun er opptatt av livet og fremtiden. Derfor blir det ekstra vondt å se Sidi, som går mot døden med sin alderdom, begynne å innse at han ikke vil leve lenge nok til å se slutten på konflikten han og mange andre brutalt ble dratt inn i.

Konflikten som skulle være et mareritt med mulighet for å våkne, er nå blitt en evig tornerosesøvn som kun kan unnslippes ved døden. Det er slike mørke tanker som fører Sidi til den håpløse tilværelse han befinner seg i mot slutten av sitt liv. Han gjenkjenner håpet han selv hadde i Wardi, og tankene blir enda mørkere da han innser at muligheten for at også henne skal gå gjennom livet, for til slutt å innse at håpet aldri skal føre til den fremtiden hun og alle andre palestinere håper på.

Filmen kan minne om Marjane Satrapi’s Persopolis og Ari Folman’s Waltz With Bashir i det at den kan sees og forstås av et bredt publikum.

Den kan vises for unge voksne, og selv om unge publikummere naturlig nok vil ha en annet forståelse enn det et eldre publikum vil ha, er det noe fint med at den kan favne et så bredt spekter. Filmen fortelles i hovedsak med dukkeanimasjon, noe som også forteller oss at vi er i nåtid i filmens narrativ. Det er det franske selskapet Foliascope som har utført arbeidet. Da vi får Sidis tilbakeblikk er dette ved 2D-animasjon og tegninger. På denne måten er det enkelt å skille fortid og nåtid.

Grorud har selv snakket med flyktninger og tilbragt tid i en palestinsk flyktningleir. Filmen baserer seg derfor mye på historier som Grorud selv har fått høre og oppleve. Filmen er sterk og skildrer i sine tilbakeblikk massakre og barnedrap, hendelser som er enklere å vise gjennom animasjon, selv om det selvfølgelig fortsatt er grusomt og ubehagelig.

Filmen er animert på en vakker og god måte. Både med tegninger og dukker.

Allikevel skulle jeg ønske at den viste mer i dybden av konflikten og fremmet alvoret mye mer enn jeg føler den i sin helhet klarer. Den skraper kun på utsiden og den er plassert på palestinernes side. Den utnytter med andre ord ikke tema og historien som ligger til grunn. At den sees fra palestinsk side kan forsvares med at historien i stor grad er sett gjennom Wardi, og selv om den ikke er direkte propandapreget, så kan den oppleves slik da den ikke viser at begge sider er med på å skape konflikten.

Filmen ender da opp som en dukkefilm som er vakker i sitt uttrykk, men ikke viser flere aspekter av det komplekse og ekte universet den befinner seg i. Situasjonen i den virkelige verden er voldsom, den er håpløs og maktbalansen endrer seg mellom de to partene. Og selv om makten akkurat nå er hos Israel, og vi hører mye om hvor brutale de israelske soldatene er, skal vi aldri glemme at denne konflikten har to sider, også nå, og at løsningen ligger i fremtiden, ikke i den fortiden som har ført oss til det kaoset konflikten er i den dag i dag.

Jeg anbefaler filmen, men med forbehold at den til tider kan kjennes langtekkelige, og gir følelsen av at den ikke alltid benytter de mulighetene den har for god historiefortelling. Det er uansett en meget god debut for Grorud, både på tema og i stil.