Anmeldelse: Superhelter

Hvor stor sannsynlighet er det for at livsveiene til to mennesker – etter et raskt møte  en regnfull dag – krysses ved en tilfeldighet en gang til?

For liten til å være matematisk relevane, vil vitenskapen si.

Men for Anna og Marco skjer dette og det skjer igjen. Og begge lurer på om det er en algoritme eller skjebnen som stadig bringer dem nærmere hverandre.

De er et par som er like forskjellig som natt og dag o– g de har helt forskjellig perspektiv på det meste.

Regissør Paolo Genovese beveger i Superhelter perspektivet frem og tilbake på deres liv, og viser oss både de perfekte og de dramatiske øyeblikkene i en vakker kjærlighetshistorie.

Hun er en impulsiv tegneserieskaper, redd for fremtiden og en konvensjonsfiende; han er en fysikkprofessor som alt har en forklaring på.

Den trosser tiden, får oss til å reflektere og den beveger oss. Dette er en kjærlighetshistorie som bare to superhelter kan leve.

Etter en langvarig pandemi, der jeg ikke har hatt mulighet til å reise, så var dette en deilig italiensk opplevelse.

Men Superhelter er ikke så italiensk at ikke de som er glad i mer standard amerikanske romantiske komedier kan henge med i svingene, men den tilfredstiller også oss som er mer glad i europeisk film.

Historien er akkurat passe forutsigbart så man slapper av, men originalt nok til at man beholder interessen, filmen brenner seg fast i minnet … og man har lyst til å se den om igjen – mange ganger!

Filmen setter stemningen veldig raskt ved å spille Jason Mraz sin «I’m Yours» idet Anna og Marco møtes for første gang. Og de møtes i regnet, uten paraply, i de mest romantiske omgivelsene man kan finne i Milano. Alle som har hørt denne sangen vet at det knapt finnes en låt som er mer lett, varm og sommerlig enn den.

Med sitt varme og gylne fargeskjær gjennom store deler av filmen så blir det nesten slik på lerretet også – lyst og sommerlig – om enn ikke like lett hele veien. Disse varme tonene i begynnelsen endrer seg og kjølner tidvis ettersom kjærlighetshistorien utvikler seg gjennom forelskelse, hverdag og tragedier. Flere ganger når Genovese ønsker å trekke oss tilbake til den nyforelskede atmosfæren så hører vi «I’m Yours» spilt igjen. Det er jo et litt billig triks, men det er effektivt.

Filmen har mange og hurtige hopp frem og tilbake i tid som kan være litt krevende å følge med på, men det hele gir mening om man tar i betraktning parets temperament.

Anna, heltinnen er fyrrig og impulsiv og Marco er en genial fysiker som spekulerer mye rundt om tiden egentlig finnes eller ikke.

I likhet med sin forrige film, Perfect Strangers, så har Genovese samarbeidet med manusforfatterne Paolo Costella og Rolando Ravello i denne filmen. Sammen har de utviklet en essensiell fortelling i en maksimalistisk film. Dette er en historie om et ti år langt  kjærlighetsforhold som kontinuerlig beveger mellom Milano og den vakre italienske øya Ponza, samt at man også er kort innom København og Marrakech.

Og man føler at man kjapt beveger seg mellom eventyr og hverdag og man føler seg som i en emosjonell berg og dalbane.

Filmen er basert på boken med samme navn, som regissør Paolo Genovese selv har skrevet og han er kanskje noe for knyttet til romanen sin til å perfeksjonere denne historien til kinolerretet. Paolo Genovese burde frigjort seg noe mer fra denne aura av noe litterært. På den måten hadde han unngått å skape et hint av kunstig atmosfære til tider. Men dette trekker den bare ned fra toppskår på terningen. For dette var en deilig opplevelse å se på og det endte med refleksjoner over livet og at man må nyte den – og hverandre mens man kan.

35 år gamle Alessandro Borghi spiller fysikeren som er den mannlige delen av dette superheltparet, mens den kvinnelige halvparten – tegneserieforfatteren – spilles av 40 år gamle Jasmine Trinca. Mellom disse to er det bøtter og spann av skuespillerstyrke og harmoni. De kontrollerer dynamikken med enkle bevegelser, blikk og interaksjoner som gjør det lett å følge deres historie. Superkreftene til de som klarer å elske hverandre i en mannsalder er i sentrum av dette melodramaet, mellom øyeblikk av komedie, om Anna og Marco.

Filmen er like mye et språklig spill som et vakkert freskomaleri av uovervinnelig kjærlighet. Om man skal feire valentinsdagen med en film i år, så er ikke dette noe dårlig valg!