Anmeldelse: Summerland

Den britiske teaterforfatteren Jessica Swale trer ut fra scenen og mot kinolerretet i sin regidebut.

Summerland ringer oss inn med de mekaniske tonene til en skrivemaskin. En innadvendt forfatter bor i et kråkereir av et hus langs sjøen. Denne forfatteren mimrer tilbake til sine yngre dager, under andre verdenskrig. Hennes navn er Alice (Gemma Arterton) og hun jobber med akademiske papirer. Man kan nesten si at hun er et steg unna fra å bli en gal kattedame.

Hun flytter til Dover, kjent for sine majestetiske klipper langs den engelske kysten, og skal jobbe videre. På samme tid er «Blitzen» i full kraft i London. Den historiske bombingen av hovedstaden, som varte i mange uker. En guttunge ved navn Frank (Lucas Bond) kommer derifra. Som mange andre barn ble han sendt «på landet» for å være mer trygg. Alice blir motvillig nødt til å passe på ham til ting roer seg.

Det er lett å nyte det visuelle når filmen setter handlingen til de majestetiske kalkklippene ved Dover. De representerer blant annet hjemlengselen til britene og det utgjør en nydelig ramme for denne historien, som finner sted under en dyster tid for Europa. (Et par år etterpå sang Vera Lynn den store hiten «(There’ll Be Bluebirds Over) The White Cliffs of Dover» om bombingen av England og de vakre klippene).

I Summerland er de et fristed for minnene. Krigen forsvinner litt i dette naturskjønne området og Dover er som en varm bris i denne historien.

Minner er nemlig en tematisk kappe over denne nydelige historien. Alice må gå inn i seg selv om hvem hun er og hennes bakgrunn når hun blir kjent med guttungen Frank.

Her greier Gemma Arterton å gå et steg videre fra de tidligere skuespillerprestasjonene sine fra masete blockbuster-fadeser som Prince of Persia: The Sands of Time, Clash of the Titans og Quantum of Solace (dog hun var flink i Gemma Bovery).

I Summerland gir hun litt mer alder og nyanser til sin karakter, og bringer frem det mest sentimentale i filmen: kjemien mellom henne og guttungen.

Frank er nemlig litt annerledes enn de andre barna i landsbyen. De andre ungene tror Alice er en avstikkende heks, men han dømmer henne ikke fra overflaten. Spenningen stiger når Lucas blir kjent med Edie (Dixie Egerickx), som er på hans alder. Hun spiller en god kontrast til Frank og har en spiss holdning, som gjør interaksjonene mellom dem litt pressende. I likhet med de andre barna stoler hun ikke på Alice, men hun virker også noe kunstig. Litt som en karakter bedre skrevet for 70-tallet og nærmere nåtid, enn for 1940. Det er fullt mulig at dette er meningen, men da var det ikke kommunisert godt nok for undertegnede.

Fortapt kjærlighet, homofili, barnlig uskyld og en myte om en flytende, magisk øy ved navn Summerland, er flere av elementene som filmen prøver å balansere. Det virker kanskje litt rart at jeg nevner én ting som homofili så sent i anmeldelsen, men det er også et resultat av at det blir glattet over og underutviklet. Den lesbiske tematikken som rører ved Alice og hennes tidligere vennskap med Vera (Gugu Mbatha-Raw) kommer bare sånn halvveis naturlig. Man blir blendet av praktfulle kostymer, mens det som fortjener å skinne (de interessante temaene), får ikke like stor plass.

Det jeg savner ved Summerland er litt flere risikoer og litt mer konfliktdriv. Det sommerlige og idylliske er fint, og det er noen gripende interaksjoner mellom karakterene, men når filmen vil være emosjonell, så tenderer den for det kunstige og oversentimentale. Det filmen forteller om at vi alle «trenger litt mer magi i livet» er litt klissete for min smak. Litt vel cheesy. Det du kan kalle for en klassisk tearjerker. Det jeg trenger er det ekstra avsparket hvor elementer er mer utviklet, litt mindre formulaiske og har en mer naturlig brodd ved seg.