Anmeldelse: Straight Outta Compton

Straight Outta Compton får terningkast fem av KINOMAGASINETs anmelder.

F. Gary Gray har prestert å lage en veldig god og detaljert film om en av tidenes mest innflytelsesrike musikkgrupper, N.W.A.

Straight Outta Compton åpner med lyden av et politihelikopter. Vi er i Compton, en by i Los Angeles, med store mengder fattigdom og vold, og et tydelig fravær av hvite mennesker. Det er midten av 80-tallet, og gjeng- og politivold er hverdagskost. Ut fra alt dette kommer N.W.A: en rappegruppe som bestemte seg for å ta et oppgjør med samfunnet, og skrive sanger om hvordan livet egentlig var for fem svarte, unge gutter fra Compton.

Samfunnskritiske sanger som Straight Outta Compton, Fuck Tha Police og Express Yourself provoserte mange, men de skapte også oppmerksomhet rundt en ny musikksjanger, og gruppa ble en enorm suksess. I tillegg ble de en stor inspirasjon for flere store artister.

Filmens manusforfattere har gjort et lurt valg i å legge filmens fokus på kun tre av gruppens fem medlemmer: Dr. Dre, Ice Cube og Eazy-E. Filmen unngår dermed å bli for generell, og vi får et detaljert inntrykk av gruppens tre viktigste medlemmer, både som en del av N.W.A, og som soloartister.

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er minneverdige. Det er spesielt to skuespillere som fortjener anerkjennelse. Den ene er O’Shea Jackson Jr., som spiller rollen som Ice Cube i filmen. Jackson Jr. er sønnen til Ice Cube i virkeligheten, og likheten mellom disse to er ikke til å unngå. Han ser ut som, høres ut som, og oppfører seg som Ice Cube. En imponerende rolleprestasjon og skuespillerdebut fra Jackson Jr.

Den andre skuespilleren som er verdt å nevne er Jason Mitchell, som spiller Eazy-E. Den karakteren med mest dybde og den mest emosjonelle historien i filmen, er Eazy-E. Mitchell gjør en formidabel jobb i rollen som rapperen som både grunnla og styrtet N.W.A.

Filmen har naturligvis mye god musikk, og Joseph Trapanese har gjort en god jobb med å blande N.W.A sin egen musikk og andre sanger, både tidsriktige og nyere, inn i filmen. Musikken er best når vi får være med inn i studioet og se artistene spille inn sanger.

Man trenger ikke være stor tilhenger av rap for å sette pris på musikken i denne filmen. Straight Outta Compton gjør en flott jobb med å få tilskueren til å leve seg inn i det som skjer, spesielt når det kommer til musikken.

N.W.A sin første konsert i filmen er et fyrverkeri av en scene, og konsertfølelsen er uten tvil til stede i kinosalen. Musikken i Straight Outta Compton gjør ære på gangsta rap-sjangeren, og det er en ren fryd å høre på. Lyden er krystallklar og akkurat passe høy. Lydmiksingen og klippingen er herlig utført gjennom hele filmen, både når det gjelder dialog, effektlyder og musikk.

Filmens kinematografi er imponerende. Straight Outta Compton er filmet på en veldig realistisk måte, med Comptons gater og storbylivet i fokus. De nedslitte gatene i Compton bærer preg av mørke farger, graffiti, solnedganger og blålys, og alt dette blir viet oppmerksomhet i filmen. Det hele er så realistisk at det til tider er lett å glemme at dette er en spillefilm, og ikke en dokumentar. Hele filmen bærer preg av en enkel, men nydelig kinematografi, og Comptons bybilde er helt klart ett høydepunkt, rent visuelt.

LAPD, og politiet i USA generelt, kommer ikke godt ut av denne filmen. Gruppens medlemmer er oppvokst i Compton, én av de tøffeste byene i USA, og er derfor vant med politibrutalitet og tilfeldige kroppsvisiteringer. Deres erfaringer blir gjenfortalt på en realistisk måte i Straight Outta Compton. Politiets behandling av rappegruppen fremstår som brutal og urettferdig, og fungerer som en perfekt måte til å få tilskueren til å heie på N.W.A, og deres kamp mot politiet og samfunnet generelt.

Når N.W.A velger å ignorere truslene fra politiet og FBI, og fremfører Fuck Tha Police under en stor konsert i Detroit, kan jeg ikke annet enn å juble sammen med resten av publikum.

Fuck Tha Police ble en av N.W.A sine mest kjente sanger, og filmen forteller blant annet historien om hvordan denne sangen oppsto. Vi får et historisk innblikk i Los Angeles-politiets syn på svarte under 80- og 90-tallet, med blant annet Rodney King-saken og opptøyene i 1992 i fokus. Straight Outta Compton er like mye en samfunnskritisk film som en biografisk film, og dette er en av filmens største styrker.

Det er lite å utsette på denne filmen, men om jeg skal trekke fram et par svakheter ved Straight Outta Compton, er det to faktorer som stikker seg ut.

Den første er spilletiden. Straight Outta Compton er hele 146 minutter lang, og selv om dette er vanlig spilletid for biografiske filmer, var filmen til tider i lengste laget. Straight Outta Compton kunne lett kuttet ned 15 minutter, og det hadde gjort helhetsinntrykket av filmen enda bedre.

Den andre svakheten ved filmen er dens mangel på kvinnelige roller. Det er synd at en så god og detaljert film skal ha en så stor mangel på større, kvinnelige roller, og i stedet tviholde på stereotyper vi har sett så mange ganger før. En bekymret mor og en ekskjæreste som tar ungene og stikker av… vi har alle sett det før, og det er ingenting nytt eller spennende med det. Artistenes kjærester og koner fungerer stort sett som stumme støttespillere, og en endring i dette kunne gitt filmen enda mer dybde.

Men alt i alt er Straight Outta Compton en veldig god og detaljert film, og den oppnår målet for enhver musikkbiografisk film; etter at jeg hadde sett filmen dro jeg rett hjem og hørte på N.W.A.

Straight Outta Compton blir vist på utvalgte kinoer i landets største byer; Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Tromsø, Kristiansand, og Fredrikstad.