Anmeldelse: Still/Born

Forbered deg på masse barnegråt, babymonitor og jumpscares.

Still/Born starter i fødestuen hvor et par (Christie Bruke og Jesse Moss) blir nybakte foreldre til tvillinger. Man skjønner fort at det bare er en av tvillingene som lever. Familien har nylig flyttet inn i et stort hus, fordi mannen har blitt forfremmet, noe som fører til at han må være en del borte på grunn av jobben.

Når moren begynner å høre mer enn sin egen baby i monitoren, så setter det startskuddet for hennes nedadgående mentale spiral.

Herfra baller det på seg med det som virker som hallusinasjoner og virkelighetsforstyrrelser. Etterhvert får hun det for seg at en demon er ute etter barnet hennes, og begynner selvfølgelig å utforske dette på internett. Og på samme måte som du kan tro at du har en alvorlig sykdom av å google symptomene dine, så begynner hun å forsterke troen på at demonen er ute etter hennes baby.

Still/Born er full av forutsigbare skvettescener, som man utelukkende skvetter av fordi musikken blir ti ganger høyere og klippingen skjer brått. Typisk standard skrekkfilmkonvensjon.

Det er ikke noe nyvinnende med denne filmen, og det virker ikke som at filmskaperen (Brandon Christiansen) helt har bestemt seg for hva hovedpoenget skal være. Er det en overnaturlig makt? Er det bare moren som er gal? Noen ganger forsøker filmen å spille litt på tittelen, og det faktum at hennes ene sønn var dødfødt. Andre ganger ser ikke dette ut til å spille noen rolle i det hele tatt for resten av handlingen i filmen. Til og med psykiateren (Michael Ironside) kaller det fødselsdepresjon, uten å fokusere på dødsfallet.

Det virker også utrolig usannsynlig å la ungen som bare er en uke gammel, ligge alene i andreetasjen mens foreldrene er i førsteetasjen.

Visuelt sett er filmen ganske kjedelig, med kalde og lite mettede farger, slik man forventer i en skrekkfilm. Musikken er også veldig typisk, tunge bassnoter og feleknukk som er der for å provosere frem en følelse av frykt hos tilskueren.

Skuespillet er som forventet av en hysterisk mor, mens birollene har tilnærmet null karisma.

Slutten er også veldig stereotypisk for en skrekkfilm – et dårlig forsøk på å få publikum til å lure på hva som var sannheten.

Jeg er ingen utpreget skrekkfilm-fan, men Still/Born havner i en gruppe med tonnevis av andre skrekkfilmer. Den skiller seg ikke ut, hverken som noe annerledes, noe positivt eller negativt. Den føles som en typisk skrekkfilm, en på dusinet.