Anmeldelse: Steve Jobs

Steve Jobs får terningkast seks av KINOMAGASINETs anmelder, som så filmen hos Nordisk Film Ringen Kino i Oslo.

Visjonær, eksentrisk, kujon, narsissistisk drittsekk eller bare geni. Hvilken hatt passer best på Steve Jobs? Jeg setter i alle fall den siste på regissør Danny Boyle.

Filmen om den avdøde administrerende direktøren i Apple, Steve Jobs, er like delikat designet som produktene hans er kjent for. Historien presenteres i tre kapitler fordelt over en periode under presentasjonen av tre ulike Apple-produkter. Det hele er tidfestet til 1983, 1988 og 1998, og stramt regissert av britiske Danny Boyle, som tidligere har gjort seg bemerket med blant annet Trainspotting og Slumdog Millionaire.

Historien starter i 1983 med kaos og en krig av argumenter i det Steve Jobs (Michael Fassbender) skal entre scenen for å presentere sin nyeste kreasjon: en MAC. Ifølge Jobs har Hollywood gjort datamaskiner slemme, og hans insistering på at det nye produktet skal si «Hello» til publikum kommer ikke uten problemer. MAC-utvikler Andy Hertzfeld (Michael Stuhlbarg) blir beordret til å fikse problemet som har oppstått, samtidig som Joanna Hoffman (Kate Winslet) drar Jobs bak scenen for å ta seg av noe helt annet. Han møter Apple-gründer Steve Wozniak (Seth Rogan), hans separerte kone (Katherine Waterston) og datter (Makenzie Moss, Ripley Sobo og Perla Haney-Jardine) som venter på han i hans garderobe. Jobs balanserer alle utfordringene uten å gjøre kun én ting alene.

Allerede her viser filmens styrke seg i det skriftlige materialet. Manusforfatter Aaron Sorkins (The Social Network) verbale avhandlinger i det komplekse manuset har fra tidligere blitt møtt med både ros, som i The West Wing, og forakt i Studio 60 on the Sunset Strip. Her derimot kommer hans komplekse dialog til sitt fulle i det ordkrigen raser til og fra den eksentriske Steve Jobs. Den stokkete måten den verbale dialogen utspiller seg, fremstår både som humoristisk og får karakterene til å vokse i hverandre i løpet av filmen. Når regissør Danny Boyle samtidig vet nøyaktig hvor mye tid han skal vie for å bygge opp karakterene og rive de ned igjen, blir resultatet intet annet enn fullkommet.

Manusforfatter Sorkin benytter seg ikke av en lineær historiefortelling i løpet av de tre kapitlene, eller periodene om du vil. Historien tar flere vendinger, og dette forblir en strukturell genistrek som krever at publikum må følge nøye med. Samtidig gir det filmen en dybde som man ikke ofte finner i dramafilmer. Steve Jobs er så mye mer enn bare en impresjonistisk fremstilling av en innovatør. Filmen er heller ikke en altomfattende biografi, men denne måten å presentere historien på er langt mer underholdende enn hva et konvensjonelt filmmanus tillater. Man skulle tro det hele er gjort i ånden av Steve Jobs og hans visjonære fremtidssyn.

Hvert kapittel starter med en smakfull montasje og dialog. Manuset inneholder mye energi og vitalitet som aldri bremser eller blir hengende bakpå. Selv når vi presenteres for noen tilbakeblikk mot midten av filmen, under høydepunktet i en krangel mellom Jobs og hans tidligere sjef John Sculley (Jeff Daniels), holdes filmens gjennomgående energi på topp uten at historiefortellingen blir rotete. Dette er en nær perfekt symbiose av manus, regi og klipping. En fløyelsmyk overgang fra den lineære historiefortellingen, til de ulike sidesprangene historien tar underveis.

Michael Fassbender krever oppmerksomhet på lerretet som Jobs. Hans unike skuespillerprestasjoner omvandler manusforfatter Sorkins skildring av Steve Jobs til en nådeløs drittsekk. Han gjør karakteren legemlig, men samtidig umenneskelig, gjennom Jobs misfornøyde væremåte og tilfeldige fornærmelser mot de andre karakterene. Jeg sitter utvilsomt igjen med tanker om dette som en av de mest fascinerende rolletolkningene til Michael Fassbender noensinne, noe som også gjør det hele komplett er at han omkranses av en rekke andre skuespillere av høyeste klasse. Kate Winslet treffer blink i rollen som Joanna Hoffman med en subtil polsk aksent som Jobs’ partner.

Regissør Danny Boyle blander manusets dynamikk og skuespillernes prestasjoner med en unik innsikt i utnyttelse av tekniske løsninger for historiefortellingen. Hver tidsperiode er filmet i sitt eget format: 16mm for 1983, 35mm for 1988 og digitalt for 1998. Det hele underbygger på en genial måte den tekniske utviklingen historien skal fortelle. Regissøren legger seg tett mot maskingevær-dialogen til manusforfatter Sorkin ved å fylle hver eneste bilderute med mest mulig visuell fakta og informasjon. Alt fra kuttingen fra publikum som tramper i gulvet ved en produktlansering, og kryssklippet til Jobs og Woz tilbake i garasjen, styrker arven de begge har med seg inn i historien som skal fortelles.

Det overveldende håndverket som fremvises, gjør Steve Jobs til én av de mest gripende, interessante og underholdende biografiske filmene vi har sett de siste årene. Alle friheter manusforfatter Sorkin tar seg i å inkorporere biografien av Walter Isaacson i filmen, fremhever den underliggende konflikten i Jobs’ liv.

Det er flere gripende øyeblikk, helt fra noen av de første scenene, og allerede her setter regissør Danny Boyle tonen for den narsissistiske Steve Jobs umenneskelige væremåte. Det som etter min mening forblir genistreken til Danny Boyle er hvordan han klarer å balansere alle ingrediensene, slik at vi som publikum sitter igjen og misliker Jobs like mye som vi liker ham. Og nettopp dette viser seg i karakterene i filmen, som gang etter gang blir fornedret og forulempet av Jobs, samtidig som de klarer å utrykke at de har gode følelser for ham. Denne kompleksiteten forblir en fulltreffer mot slutten i det Danny Boyle klarer å få Jobs til å forsone seg med det som fremstår som hans store spøkelse. Og hva dette spøkelset er, må du se filmen for å finne ut av, for dette er én av de beste dramafilmene på kino akkurat nå.

Steve Jobs er en film som rører ved så mye av den menneskelige og umenneskelige psyke, i en særdeles elegant innpakning som Steve Jobs selv kunne gått god for. Denne filmen framstår noe likt med den første iMac-en; man kunne se inn i den uten å egentlig forstå hvordan den virket. Filmen gir et innblikk inn i en genial og umenneskelig mann, som ingen egentlig kan forstå seg på, og dette er velfungerende.

Filmen ble sett på Nordisk Film Ringen Kino i Oslo. Det ble betalt ordinær kinobillett.