Anmeldelse: St. Vincent

I St. Vincent får ikke skuespillerne nok spillerom, men det er fortsatt en morsom og rørende historie.

Med stemningsfull musikk og godt skuespill blir et høyst usannsynlig vennskap skildret på sjarmerende vis. Dessverre blir fortellingen til tider amputert da skuespillerne ikke får nok spillerom.

Filmens anslag presenterer den selvdestruktive og likeglade Vincent, glimrende spilt av Bill Murray. Han drikker og røyker i usunne mengder, vedder alle pengene sine på hesteveddeløp, og bruker resterende penger på en gravid russisk prostituert, Daka (Naomi Watts). Vincent er lei av livet, og gir rett og slett faen i det meste.

Da Vincent tror at livet ikke kan bli verre etter en meget fuktig natt på byen, som ender med knall og fall på kjøkkenet, flytter det inn en ny nabo i huset ved siden av. Den nye naboen er Maggie (Melissa McCarthy) og hennes 12 år gamle sønn Oliver (Jaeden Lieberher). Ettersom Maggie er nyskilt og må jobbe doble skift på sykehuset, trenger hun barnevakt til Oliver. Vincent, som er i en uendelig pengekrise, tilbyr seg å ta jobben – mot god betaling selvsagt.

Det er gjennom disse barnevaktsekvensene og Olivers øyne vi får se hvordan Vincent egentlig er. Det utvikles et vennskap mellom de to hvor Oliver lærer seg blant annet å knekke neser på mobbere, veddeløpsteknikker og hvordan man bestiller drikke av bartendere. På tross av disse alternative fritiddsaktivitetene ser Oliver mer og mer hvem Vincent egentlig er. Han ser det ingen andre ser; at Vincent egentlig er en veldig snill mann.

Oliver begynner på en katolsk barneskole da han og moren flytter til New York. Én av de første større oppgavene som læreren Brother Geraghty (herlig fremstilt av Chris O’Dowd kjent fra blant annet The IT Crowd) gir dem er å presentere en moderne helgen, «Saints Among Us». Ikke overraskende, med tanke på filmens tittel, velger Oliver Vincent som sin moderne helgen.

Det er mye godt skuespill i St. Vincent. Unge Lieberher imponerer som karakteren Oliver, og i mange av scenene har han stålkontroll på dialog med god innlevelse. Han tar Vincent på kornet mange ganger med smarte svar, og et lurt smil.

Bill Murray, kjent fra blant annet Lost in Translation (2003), Groundhog Day (1993) og Ghost Busters (1984), briljerer nok en gang på lerretet, denne gang som den hedonistiske Vincent. Murray viser en glimrende tolkning av den skadde mannen som har valgt denne livsstilen for å glemme hvem han en gang var. Da Oliver viser Vincent at han fortsatt er en grei fyr, gjennom sin skolefremføring, er det umulig å ikke bli rørt av hvordan Vincent oppdager seg selv igjen.

McCarthy, kjent fra The Heat (2013) og Mike & Molly (2010), viser at hun kan spille på flere strenger enn bare komedie. Watts imponerer som den russiske prostituerte Daka. Vi har aldri sett Watts, kjent fra King Kong (2005) og The Ring (2001), i en slik rolle før, men jeg håper vi får se flere i tiden som kommer. Hun er fryktløs i fremstillingen som den brutalt ærlige, jordnære og street-smarte hora.

Filmmusikken gir en veldig god stemning til filmen. Komponist Thodore Shapiro maler med musikken, og gir både en alvorlig og komisk tone til den kompliserte karakteren Vincent. Vincent går ofte rundt med walkman og nynner til musikken. Bob Dylan er en gjenganger, samt mye annen musikk fra 1960- og 70-tallet.

St. Vincent har mange gode kvaliteter. Styrken i filmen ligger først og fremst i skuespillerprestasjonene. Det er første langfilmen til regissør, produsent og manusforfatter Theodore Melfi. Han har regissert en rekke kortfilmer, og vært produsent på noen fåtalls spillefilmer, blant annet Winding Roads (1999).

Det merkes at det er langfilmdebut for Melfi. Flere av scenene i St. Vincent kunne ha blitt mye bedre hvis skuespillerne hadde fått enda mer spillerom. Det er mange gode øyeblikk i filmen, spesielt fremføringen til Oliver mot slutten. Mange av scenene kunne ha blitt enda morsommere og enda mer rørende hvis det fantastiske skuespillerensemblet hadde hatt mer å gå på. Dessverre trekker «uferdigheten» en del ned, og jeg ble skuffet ettersom jeg hadde forventet så mye mer enn hva skuespillerne får rom til å gi.