Anmeldelse: Split

James McAvoy i rollen som Kevin Wendell Crumb i Split.

Split er en nervepirrende Shyamalan-film, som i seg selv er en overraskelse! Men til slutt blir filmen ubeskrivelig forbausende.

Manoj «M. Night» Shyamalan største fiende er åpenbart ham selv.

Da The Sixth Sense ble lansert i 1999, laget han en film han sannsynlig aldri klarer å toppe.

I tillegg skapte Shyamalan en forventning om å alltid ha en «plot-twist» i sine filmer. Til tross for å ha laget kritikerroste filmer som Unbreakable og Signs, ble det i stedet en rekke skuffende filmer fra amerikansk-inderen.

Men med The Visit i 2015 og nå med Split, er endelig Shyamalan tilbake i toppform. Og det på amerikansk lavbudsjett. Kun fem millioner dollar skal hver av filmen ha kostet å lage.

Anja Taylor-Joy (The Witch) spiller Casey, en skolejente som sammen med Marcia (Jessica Sula), Claire (Haley Lu Richardson) blir kidnappet av «Dennis», spilt av James McAvoy (X-Men: Days of Future Past, Filth).

Jentene våkner opp i en kjeller, et eller annet sted.

Så møter de Patricia, Barry og niåringen Hedwig, også spilt av James McAvoy. Han heter altså egentlig Kevin, og han har «Dissosiativ identitetsforstyrrelse» (eller DID).

Det finnes 23 forskjellige personligheter som kjemper om kontrollen over Kevin.

Jentene innser raskt at noen personligheter er mer truende enn andre, og at ikke alle er enige i at kidnappingen skulle ha funnet sted. Gjennom disse får de vite om den verste personligheten hans – nummer 24 som kalles «The Beast».

Det er ikke noe tvil om at James McAvoy er stjernen i denne filmen. Han går fra motedesigneren Barry til moderlige Patricia, til niåringen Hedwig med bare noen diskre kostymeskifter.

Det er nifst å se hvordan subtile ansiktsuttrykk og kroppsspråk kan føre til en helt annen personlighet.

Dette er spesielt uhyggelig da McAvoy går fra niåringen Hedwig til Hannibal-aktige Dennis, bare ved å ta på seg briller og ha mer glimt i øyet.

Mens to av pikene er skremt og vil kjempe for å overleve, er rollefiguren Casey resignert og overgitt til situasjonen. Gjennom unødvendige tilbakeblikk finner vi ut at Casey er litt mer vant til denne type trauma enn de andre to jentene.

Dessverre blir hun for lite brukt i plottet, og historien hennes stopper brått og uten noen tilfredsstillende konklusjon.

Split har samme filmfotograf som It Follows, Michael Gioulakis. Han bruker kameraet for å gjøre filmen så klaustrofobisk som mulig. Vi føler oss like fanget som jentene, og lysdesignet gjør at James McAvoy ser enda mer skummel ut.

Musikken til West Dylan Thordson hjelper til å skape den skumle atmosfæren. Den begynner litt klassisk, men blir mer og mer dyrisk og hjemsøkende i løpet av filmen. Da «The Beast» endelig dukker opp, gjør alt fra lys til musikken til at du blir skremt!

Gjennom karakteren Dr. Karen Fletcher, spilt av Betty Buckley (Carrie, Eight is Enough), prøver filmen å overbevise deg at identitetsforstyrrelse er ikke en lidelse, men en ressurs. Vi får høre om mennesker med umenneskelige evner, som en kvinne som var blind, men hadde en personlighet som kunne se.

Her spiller Split litt på det paranormale, og akkurat da du tror filmen begynner å blir litt for merkelig eller overdrevet, kommer Shyamalans registrert varemerke: plot-twisten.

Uten å si noe om hva twisten er, må jeg si at denne er Shyamalans beste twist siden The Sixth Sense. Det er noe som ikke bare får deg til å tenke om hele filmen på en ny måte, men som du kommer aldri til å glemme.

Stor takk til SF Kino Stavanger for presseadgang.