Anmeldelse: SPECTRE

SPECTRE er den 24. offisielle Bond-filmen. Her en scene mellom Gareth Mallory/M (Ralph Fiennes) og James Bond (Daniel Craig). Foto: MGM/SONY/EON

Å gjøre alle fornøyd er en umulig oppgave, men regissør Sam Mendes med Daniel Craig & Co. i front gjør sitt ytterste med den 24. Bond-filmen.

Både nostalgikerne (oss gamlegutta, blodfansen), et yngre kinopublikum («Craig IS Bond») og den gjengse kinogjenger (de som alltid ser de nye Bond-filmene) får alle «sitt» i SPECTRE.

Her er det noe for enhver smak, med andre ord.

Så er spørsmålet: Is this a Bond World enough?

Jeg er ikke i tvil om at svært mange vil mene dette er en knakende god Bond-film!

Og det er klart: når man har en så rik filmserie å høste fra, samt Bond-skaper Ian Flemings originalmateriale, er det litt av hvert av variabler som kan ende opp med å bli det endelige resultatet.

Mange kokker kan gi mye søl, som kjent. Her er det hele fire manusforfattere. I tillegg er det viden kjent at produsentene Barbara Broccoli og Michael G. Wilson har svært klare føringer. Hovedskuespilleren selv er også involvert som co-produsent denne gang. Og på toppen av det hele skal Sam Mendes, som laget Skyfall, sette sitt preg på det hele. Tross filmens åpenbare svakheter er det i alle fall en glede å melde at manuset denne gang henger sammen.

Her er endelig den hvite katten ute av sekken – og mer skal vi ikke si om akkurat den saken! Annet enn at de som har villet lese de mange avsløringene om filmen grunnet «Sony-skandalen» (med lekkede e-poster) nok vet mer enn de strengt tatt burde vite om filmen før den ble lansert.

For å ta det positive først. SPECTRE er tidvis en god thriller, hvor trådene nøstes opp og vi som publikum er like mye i villrede som James Bond. Man blir sittende og rett og slett være nysgjerrig på agent 007s jakt på denne mystiske skurkeorganisasjonen. Det er en god følelse å se at Bond igjen er litt detektiv. En veldig nonchalant og impulsiv detektiv, men det får vi bare akseptere.

I den svært så realistiske settingen som Bond nå befinner seg i – etter at Daniel Craig overtok smoking og pistol i 2006 – har filmskaperne bestemt seg for slutte å eksperimentere med hva en Bond-film skal inneholde. Endelig, vil nok mange si.

Det betyr at de klassiske elementene er tilbake. Vi får den tradisjonelle pistolmunning-åpningen i begynnelsen av filmen og bifigurene M, Q, Moneypenny og Tanner er sterkt tilstede i historien.

Duppedingsene – eller gadgetsene på godt norsk-engelsk – er tilbake i fullt monn. De som Bond liksom ikke trengte i forrige film. Vel, hans liv avhenger fortsatt av de! Tilbake er både en ny og gammel Aston Martin.

I tillegg er filmen spekket med referanser, små og store, til eldre filmer og materialet fra Flemings bøker. Dette kan både være enerverende og fornøyelig, og selv opplevde jeg litt av begge følelsene rundt det. Uten å spesifikt peke på nøyaktig hva det er av elementer kan det røpes såpass at det hentes tilforlatelig fra alle de seks (!) første Bond-filmene: Dr. No, From Russia With Love, Goldfinger, Thunderball, You Only Live Twice og On Her Majesty’s Secret Service. Flere andre filmer i serien kan også nevnes, men mange av disse igjen står jo i arv til de forannevnte. Her skal åpenbart alle punktene krysses av!

SPECTRE skal ha kostet hele 300 millioner dollar å produsere, noe som gjør den til en av de dyreste filmproduksjonene gjennom tidene. Det ser flott og vellaget ut på alle vis. Men jeg synes det virker som veldig mye penger for noe som – uansett hvordan man snur og vender på det – er en actionfilm på kjente jaktmarker. Selv om actionsekvensene er spektakulære, så er de ikke av det slaget som gir et sug i magen, verken når det foregår på land, i luften eller sjøen!

Filmfotograf Hoyte van Hoytema har valgt filtre og fargetoner som gir en helhetlig, klassisk Bond-«look». Det er rart med det, men Spectre føyer seg også her inn i rekken av noe som virker litt kjent, familiært og skal vi si, traust. Man tar seg selv i å begynne å tenke på hva en Cameron, en Tarantino eller Spielberg ville gjort med noe så spennende som en Bond-film. Men åpningen av filmen fortjener ros. Den innledes med en svært lang og komplisert tagning, uten klipp. Meget uvant for en Bond-film å være og i reneste Hitchcock og De Palma-stil!

Thomas Newmans musikk er svært god! Det er suggerende og involverende i actionscenene og neddempet i andre sammenhenger. Han har inkorporert en del av Sam Smiths tittelmelodi i en kjærlighetsscene. Musikken er svært lite pågående og et av få elementer i Spectre som ikke er tradisjonelt. Men, det er flere fine John Barry-referanser. Enn motvekt til alt annet velkjent, kanskje? David Arnold er også inne på en gjestevisitt, med en ny orkestrering av Bond-temaet i en nytolket variant. Det dukker opp helt til slutt.

Den store, fysisk overlegne skurken som forsøker å drepe Bond er også etter «malen» fra de gamle filmene. Dave Bautista som Mr. Hinx er en SPECTRE-operatør på vei opp i ledelsen av organisasjonen. Han minner selvsagt om erkeskurker som Red Grant i From Russia With Love og Jaws i de to siste 70-tallsfilmene til Roger Moore. I den siste, avgjørende scenen med agent 007 er egentlig tiden ute for Mr. Bond, og man føler virkelig at Mr. Hinx er en reell trussel.

Daniel Craig har den samme «gi-blaffen»-looken som i de tre foregående filmene, men det virker som han koser seg og han gjør så visst en solid innsats. Craig får det også til å klaffe med noen kule replikker her og der og det er en viss lekenhet á la Sean Connery over hele tristessen.

For: I bunn er det et hevnehistorie. Bonds «mamma», M, sjefen spilt av Judi Dench, skal hevnes. En videobeskjed gitt Bond før hennes død, er nøkkelen til Bonds noe uautoriserte jakt denne gang. På veien møter han to Bond-damer (som de nå heter). Monica Belluci gjør en fin figur som den sorgtyngede, livredde enken Lucia Sciarra – hvis mann Bond nettopp har drept. Men denne forførelsens er ikke agent 007s beste øyeblikk og det er synd å si det. Belluci er minst ti år for sent med i serien.

En Bond-film blir aldri sterkere enn hovedskuespillerne. Franske Léa Seydoux gjør filmens beste rolletolkning. Hun overrasker og får de realistiske elementene godt frem i filmen. Det halter litt når hun insiterer på å følge Bonds ferd videre og likeså når hun sier farvel til Bond på et senere tidspunkt.

Det blir dermed svært opplagte scener videre etter begge disse hendelsene, som vår kjære sjefsskurk Christoph Waltz vet å utnytte og orkestrere. Og det er der hvor Spectre-korthuset faller sammen for meg. Når filmskaperne absolutt skal (bort)forklare alt som har skjedd i Casino Royale, Quantum of Solace og Skyfall som om det var Spectre som sto bak det hele. Det virker påtatt, påklistret og ulogisk. Men er Spectre bedre enn de tre forrige? På mange vis, ja!

Likevel: Det tipper farlig over til «Austin Powers»-parodi når den hvite katten kommer og sjefsskurken gjør som han alltid gjør i disse filmene. Walts som Franz Overhauser forsøker gjennom hele filmen å drepe Bond, men når Bond likevel ankommer det hemmelige hovedkvarteret, er alt klart til drinker og forklaringer på hvorfor skurken gjør som han gjør. Og i stedet for å bare drepe agent 007 umiddelbart («Kill Bond! Now!»), foretas det ikke en grundig ransakelse av Bond. Han blir fortalt det meste og det er duket for en klassisk torturscene. Og det umulige skjer selvsagt, uten at jeg skal røpe noe. Du skjønner tegningen.

Waltz er et glimrende valg i rollen som sjefsskurk, men lever ikke opp til forventningene som sakte bygges opp, igjen med sterke referanser til de første filmene i serien. Hans motivasjon forblir noe uklar, men det er litt «ko-ko», for å si det kryptisk. Når vi som seere endelig får noen svar blir man sittende og undre: hvorfor først nå? Han virker heller ikke særlig stolt over å vise Bond hva han har bygd opp, men desto mer av å opplyse Bond om at han er utdatert. Det har han vel hørt av ganske mange nå i de siste filmene?

Filmen har flere elementer fra Ian Flemings bøker, ikke minst noe som aldri har vært tatt med tidligere: Bonds ungdomstid. Det er smart innvevd som et nøkkelelement.

Det er også relativt lett å se for seg at SPECTRE-historien blir videreført i minst to filmer til, slik at det blir en selvstendig trilogi, lik det Fleming hadde med tre bøker. (Thunderball, On Her Majesty’s Secret Service og You Only Live Twice.)

Hva organisasjonen Spectre (hvis akronym aldri forklares i filmen) vil oppnå, antydes bare. Det er dermed ikke noe altomfattende, i og for seg, som Bond skal stanse, selv om han stanser et bombeangrep i Mexico City i starten av filmen. På den annen side forårsaker han voldsomme ødeleggelser av to bygninger som i praksis ville ført til at han er ansvarlig for mange døde, men dette hopper man bare bukk over.

Det ligger en sterk eim av nostalgi og skal vi driste oss til å si – melankoli – over hele filmen. På en side vil jeg som Bond-fan applaudere at eksperimenteringen nå er over, men den gjorde meg også litt trist fordi man innser at sjangeren som den var, aldri kan bli slik igjen.

På den annen side – en Bond-film skal ikke overanalyseres annet enn av oss ekstra interesserte. SPECTRE vil nok innfri forventningene til mange – og det er en glede å melde at vår alles kjære James Bond denne gang er noe mer suksessfull enn i de tre foregående filmene. (Det faktum at alle damene Bond var glad i døde i de andre historiene anmerker også skurken i SPECTRE.)

Filmen er nesten to og en halv time lang, men jeg følte aldri at den strakk ut! Tiden gikk kjapt, noe som jo er et godt tegn på en solid spenningskurve.

Så får du gå på kino og se om Bond denne gang får en fullendt seier eller ei. EON lover igjen: «James Bond will return». Jeg spår det blir både med regissør Sam Mendes, Daniel Craig, Christoph Waltz og Léa Seydoux.